|
Om La natten bare falle / Sigøyner
16.07.2018
Eigil har skrevet noen ord om "La natten bare falle" og "Sigøyner". Med bilder fra Åse Klevelands framføring av "Natten" på releasekonserten i Oslo.
Samtlige fotos: Bjørn Melbye
La natten bare falle- Jeg synes jo det er litt stas å kunne si jeg debuterte som låtskriver med «Eilas» på single så tidlig som i 1968. Men da hadde en jevnaldrende artist allerede fått utgitt to LP’er. Begge disse var innkjøpt, og jeg fikk en innblikk i låtskrivere som Alf Hambe og ikke minst Olle Adolphson, som har betydd mye for meg som låtskriver. De to LP’ene Åse og Åse 2 vitnet om en kresen dame, og i 2018 kan jeg med stolthet si at den samme Åse Kleveland også har innlemmet mine låter i sitt gode selskap. Jeg hørte hennes versjon av «La natten bare falle» på Gamle Ormelet i 2014, da i et stort arrangement av Tove Kragset (med Jørun på bass). I 2017 gjorde hun den på Rockefeller i Oslo i Kjetil Bjerkestrands arr, ganske nær mitt eget, med bl.a. Rune Arnesen i kompet. Under releasekonserten for Nye spor på Homan i Oslo gjorde Åse en sakte og fin versjon av denne fra scenen. Min versjon av «La natten bare falle» er dønn naken kun med flygel og Gewelts kontrabass tatt opp i NRK-studio. Og det som ble spilt inn der er akkurat det som endte opp på Nye spor. No more, no less ...
Sigøyner- Etter skoletid hendte det at vi gutta syklet fra Keyserløkka der vi bodde til Ankertoget i Oslo. Dette var før Ankertorget fikk studentboliger og før det var bussterminal der. I denne barndommen fikk vi oppleve noe i våre øyne så «eksotisk» som en «sigøynerleir» på Ankertorget i Oslo. Bak gjerder(!), vel å merke, så vi inn i en fremmed verden med fargerike kvinner i antrekk langt unna husmødrene hjemme. Vi så menn som nesten tatt ut av Hollywood-filmer med gullenker og med prangende Mercedes-biler og med campingvogner. Og var vi heldige fikk vi oppleve musikk ganske så annerledes enn det vi kunne høre i Ønskekonserten og på rockeplatene vi hadde hjemme. Fortsatt har denne kulturen noe både fremmed og eksotisk over seg. Vi prøvde å la «Sigøyner» få et litt filmatisk preg i lydbildet. Sunsdstøls strenger og klanga munnspill gir meg nesten litt Ennio Morricone-feeling, slik han tonesatte stemningen i Sergio Leones tidlige spaghetti-westerns med Clint Eastwood. I Urban Studio var det Rune som kom opp med idéen å avslutte "Sigøyner" med litt neddempa rolig gjentagelse av temaet.
«Sigøyner» var en av låtene jeg skrev som bestillingsverk til Josefine Visescene. Den ble første gang framført der med Rune Arnesen og Per Mathisen i 2015.
|
 |
 |
 |
 |
|
|
