Printed from Eigil Bergs homepage - 28-03-2024 11:03:18
Nye spor på vinyl 2019

Gitar-minner

28.03.2020
Trigget av gitarbildet fra Tom Sunde fant Eigil fram gitar-minner i bilder og låttitler fra den gang da.

Eigil skriver:
- Etter at jeg i barndommen hadde mima til "Happy Guitar" på " badminton-rekkert" fikk jeg omsider kjøpt min første gitar, en TRUBADOUR (med plekterbrett!), hos Hornaas Musikk i 1961. Jeg fikk med en single på kjøpet, "I'm Not Afraid" med Ricky Nelson akompagnert av en viss James Burton på gitar, et musikernavn jeg overhodet ikke kjente til da. Husker det var stas da jeg etter en stund hadde lært meg mer enn tre grep på denne gitaren og kunne kompe "Hello Mary Lou" og "His Latest Flame" blant det årets hits. Denne min første gitar er fortsatt i huset. Under en jam i heimen for endel år siden der jeg hadde delt ut gitarer til flere, fikk Trubadour-gitaren litt hard medfart av Eldar Vågan da stolen på gitaren løsna og jeg trodde løpet var kjørt. Det var inntil min gode venn og gitarreperatør Stig Hornaas tok tak og fikk den bedre spillbar enn på lenge. Gitaren har fortsatt et godt hjem her.

    I samspill med min kjære mor Olaug og min kjære første Trubadour-gitar .(Foto: Roald Berg)

- Scenedebuten var i 1964 med orntli'e el-gitarer (riktignok lånt inn for anedningen) og en Telrad forsterker fordelt på oss begge. Innslaget var på Hasle skole med Arne Løvlien. HÖFNER-gitaren jeg fikk låne da sto på ønskelista mi lenge etterpå
    Med Arne Løvlien i scenedebuten 1964 med rød Höfner-gitar i aulaen på
   Hasle skole - repertoaret var hentet fra The Shadows' siste innspillinger

- Så var vi blitt band, og en 12-strengers FRAMUS ble neste gitar i 1965. "Four Strong Winds" var en av favorittene på 12-strenger'n, riffet til "Oh, Pretty Woman" likeså. Og selvsagt Stones-hit'en "Tell Me" der Keith spiller umiskjennelig 12-strenger i introen. Beatles hadde også sitt 12-strenger-sound i hits av året som "Eight Days A Week" som vi selvsagt hadde på repertoaret. Kicka på andre "akustisk-gitar-hits" vi øvde inn, låter som "If You Gotta Go Go Now", "Bring It On Home To Me", Kinks' "Well Respected Man" og Stones-versjonen av "You Better Move On".
    Med 12-strengers Framus-gitar i 1965: The Night Riders: Per Bråten, Svein Thompson,
   Arne Løvlien, Terje Stabo, Eigil Berg

    The Buttons 1966: Fra venstre: Kent Tisell, Per Bråten, Eigil, Svein Thompson
    - foran: Arne Løvlien

- Så ble det alvor med Morgans sommeren 1966. Innkjøp av den røde HÖFNER-gitaren jeg hadde sikla på så lenge, (med vibb-arm ("spaker"), tre mikrofoner og demper, intet mindre!). De store dyre merkene som Fender og Gibson var økonomisk langt utenfor rekkevidde, (kosta jo over 2.000 spenn), men et par somre som avisbud hadde gjort sitt, og en Höfner var et mer realistisk valg. Morgans slo an med våre versjoner av "Treat Her Right", "Positively 4th Street", "Keep On Running", "I'm A Boy", "It's My Life", "Summer In The City", "Paint It Black", "Wild Thing", "Gimme Some Lovin'" og "Ride Your Pony". Vi var nå bare fire mann og gitaren var viktig.
    Morgans i øvingskjelleren i Keysers gate 1966; Per Bråten bak Farfisa-orgelet, Eigil med rød Höfner, Arne Løvlien med matchende rød bass (Foto: Tom Sunde)

- Neste gitar var en EPIPHONE, innkjøpt at Finn John Andresen hjemme hos ham på Veitvet. Finn John skulle jeg selvsagt få mye med å gjøre 14 år fram i tid da han begynte i NJS. Det var denne Epiphone-gitaren som satte an riffet i "Trouble And Tea", Morgans' første single. På scenen gjorde vi låter av band som Manfred Mann, Kinks, Traffic, Troggs, Stones og Small Faces. Ser på repertoarlista nå og finner titler som "Shake", "Dead End Street", "Barefootin'", "Sweet Soul Music", "Reach Out I'll Be There", "Land Of 100 Dances" og selvsagt "Trouble And Tea" og "Connection" fra førsta plata vår.
    På scenen med Morgans 1967 med Epiphone-gitar, nyinnkjøpt fra Finn John Andresen. (Foto: Tom Sunde)

    Med Morgans i platestudio 1967, Tom Paulsen bak trommene og Eigil med
   Epiphone-gitaren, som setter an riffet i "Trouble and Tea" (Foto: Per-Ståle Wiig)

- Den siste gitaren jeg hadde på scenen med Morgans i 1968 var en RAYHORN, samme gitar som selveste Robert Normann brukte. Stas det også selvsagt, stereo og greier ... Repertoaret var nå egne låter ispedd covere som "I Take What I Want", "Mighty Quinn" og "Groovin'" og Stevie Winwood-favoritter som "I'm A Man", "Paper Sun"og "Here We Go 'Round The Muberry Bush" pluss Mose Allison's "Parchman Farm"og Ray Charles' "Unchain My Heart".
   Morgans på scenen 1968 med Rayhorn-gitaren: Eigil, Tom Paulsen, Arne Løvlien,
   Per Bråten
 
    Eigil med Rayhorn-gitar og Arne Løvlien på scenen med Morgans 1968

- Morgans' siste kapittel 1968/1969 hadde Nils B. Kvam på gitar da jeg gikk over til piano på scenen, men det er et annet kapittel ...








Utviklet av Atilla Moen-Duran