Releasekonserten

- Nå har jo Erik Valebrokk kommet med den ultimate og grundige anmeldelsen av releasekonserten som ble lagt ut på sidene 27. mai, så sjekk ut den for rekkefølge om navn på alle musikerne som var oppom scenen, både i bandet og som gjesteartister. Jeg kan jo bare supplere med noen personlige meldinger i tillegg:

- Jeg husker en gang jeg var på Springsteen-stevne og noen rundt meg satte sånn pris på at det ikke var noe nytt album Bruce måtte profilere denne kvelden. "Nå blir'e bare kjent og kjært" var mantraet fra gjengen.

Så det er jo alltid litt spesielt dette med releasekonserter; å servere stort sett nytt stoff som er

 ukjent for publikum. Så derfor; ni av de tolv låtene fra Stemninger ble framført under releasekonserten for albumet på Herr Nilsen 25. mai, men vi gjorde også plass til andre innslag. I fjor var det bare Ingvar Hovland og meg under sommerkonserten fra samme scene, men nå var vi der både med band og gjesteartister. I tillegg til sangene fra Stemninger fikk også en spesiell favoritt "Blåtimen" fra Nye spor sin urframføring denne kvelden med kun piano og kontrabass fra scenen. Noen låter liker jeg å gjøre dønn aleine, og denne kvelden var det åpningen "Da møtte jeg deg" med bare sang og piano og "Hyllest" med bare meg og kassegitaren. Her kan jeg øke og sakke som jeg vil. Jeg kjenner fortsatt på linken til både Finn Ludt og til Mikael Wiehe når jeg gjør "Hyllest". Men en låt som "Queen Of The Night", du verden så flott å ha et sånt komp som har denne Neil Young-grooven helt under huden. Jeg vet om noen i salen som også kjenner denne som "Gittarlåta til Anne". Ofte når vår kjære Anne Nyutstumo og jeg hadde en gitar i nærheten, ble denne gjerne en gjenganger. Gode minner dette ...

- Så var det i januar i fjor, da David Lynch forlot oss, at Cinemateket i Oslo satte opp mange av klassikerne hans som Blue Velvet og Wild At Heart og jeg stadig innfant meg i kinosalen der utenom det vanlige programmet. Men Twin Peaks-serien hans måtte jeg hente ut fra DVD-hylla hjemme. Dette var den første serien jeg virkelig kicka på, og etter Twin Peaks skulle det bli Sopranos, The Wire, Mad Men og ikke minst Treme-serien om musikkmiljøet i New Orleans etter Katarina. I Twin Peaks-episodene fikk jeg gjenhør med den twangy baryton-gitaren med tremolo som åpnet hver episode. Og jeg ble selvsagt minnet om inspirasjonen jeg hadde da jeg skrev "Laura Mills" for Paal Flaata i 2008. Etter det har jo både Trond Granlund og jeg spilt inn våre versjoner. Og "Laura Mills" fikk et kjærkomment comeback under Herr Nilsen konserten nå i mai.

- En slags tilbakeskuende avdeling fikk sin start med "Svart magi" om barndommens kick på Fats Domino og alle de toneangivende låtene fra New Orleans og Louisiana-traktene. Fra samme epoke med barndomsminner gjorde vi "Solnedgang for Løkka", og jeg merket meg spesiell respons fra Keyserløkka-folk i salen. Jeg starta i band i tenårene, da var det gitaren som gjaldt, så jeg svitsja til gitar også på Nilsen-konserten og henta inn "Beatles og oss" som beskrev denne perioden. Og kikket utover i salen til klassekamerater fra folkeskolen som ganske sikkert husker disse banda. Fra min tidlige oppvåkningsperiode innen musikken så jeg også under denne releasekonserten sangkolleger fra min tid i kirkeguttekoret Olavsguttene, her var både musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold, Stein-Roger Bull og Per-Erik Holmquist Lie i salen.

- Så er det noe med denne tostemte sangen, som vi fikk demonstrert både i duettene denne kvelden med Bjørn Kulseth og med Svein Finjarn. Det er noe magisk med det ...

- Før "Sneen på Kilimanjaro" hadde Ingvar noen ord å si om Ernest Hemingway, mannen som jo sto bak denne fortellingen og som inspirerte oss til sangen med samme navn. Andre nobelprisvinnere i litteratur var godt representert også under årets konsert på Herr Nilsen. I tillegg til Hemingway var Knut Hamsun representert med inspirasjonen til "Sønn av Pan", og Dylan fikk sin hyllest med "Min kjærlighet til deg", Erik Lies nydelige gjendiktning av "To Make You Feel My Love". (Dylan fylte 85 dagen før konserten og den mannen er jo fortsatt i full gang ...)

 - Jeg husker jeg sleit med å få tonefølget til "Sneen på Kilimanjaro" på plass. Nå er den blitt et verdig avslutningsnummer, i en slags duett mellom tekstforfatteren og meg.

- I salen under denne releasekonserten satt altså kolleger fra Olavsguttene, klassevenner fra folkeskolen, flere fra oppvekstmiljøet på Keyserløkka, musikere jeg har spilt med både på scenen og under plateinnspillinger, trofaste NJS-fans som fortsatt dukker opp under konsertene jeg gjør,  og viktige navn som har gjort det mulig for meg å kunne fortsette "I musikkens tjeneste" - i det hele tatt; venner gjennom et langt liv. En stor takk til dere alle. - Og til alle musikerne på scenen, Lorenzo som ratta lyd og til Tore Walstad som sto for platesalget.

- Bare få uker før releasekonserten i Oslo fikk jeg med meg Paul Simon-konsert i København, og jeg synes jeg må få nevne et intervju nå i april der selveste Simon blir spurt om hvilken tekstforfatter han setter høyest. Og til og med Paul Simon er rask med å si Chuck Berry. - Dette bare for å avslutte med å si at også vi var tilbake til Chuck Berry i releasekonserten. Etter "Kilimanjaro" og "Livstegn" var det umiddelbart stemning for ekstranummer, og da er jo Chuck Berry alltid greit å kunne ty til. På tekstsida er det bare å følge med i svingene i fortellingen om "Nadine". - Så ble det litt rock'n'roll denne kvelden også.

- Bare få dager etter konserten var det av gårde utenlands, fortsatt i musikkens tjeneste. Jeg hadde vært heldig og fått tildelt Nopas arbeidsleilighet i Berlin, jeg har vært der før og alltid kommet hjem med et knippe nye låter som etter hvert har funnet veien til nye innspillinger og utgivelser. Jeg pleier å gå veien om demoer, så får vi se, kanskje det blir mer. Men ikke ennå på en stund, nå synes jeg Stemninger skal få sole seg litt i glansen med oppmerksomheten albumet har fått og de gode anmeldelsene ...