Printed from Eigil Bergs homepage - 14-08-2020 08:08:34
Nye spor på vinyl 2019

En 3. konsert med bare «nye» låter

06.06.2020
Fredagens konsert kunne vise til rekord-oppslutning i respons og kommentarer. For etternølere: Link til konserten finner du her(start etter ca. 1min. 30sek.).
Eigil har skrevet referat.

Det ble en tredje konsert med dette konseptet fredag 5. juni 2020:
Det var Stephen som hadde et ønske om at jeg skulle åpne kvelden med «Money Honey», en av de mange R&R-klassikerne Elvis gjorde tidlig i karrieren. Enda tidligere, fra Sun-perioden (1954-1955) hentet vi fram «I Don’t Care If The Sun Don’t Shine» og «I’m Left, You’re Right, She’s Gone». Det er sjelden vi får gjort disse.

Så måtte vi jo få med en hyllest til Hank Williams, låtskriveren og artisten som levde ut rock’n’roll-myten lenge før det begrepet overhodet hadde kommet på banen. En litt rocka versjon av klassikeren «Your Cheatin’ Heart» og sangen Elvis kalte «The saddest song I’ve ever heard in my life»; «I’m So Lonesome I Could Cry». Stort kick å få gjøre begge disse to.

Leiber/Stoller var igjen godt representert, denne gangen med selveste «Jailhouse Rock» og
en annen perle som Elvis gjorde i filmen Roustabout, der han hentet fram Coasters’ «Little
Egypt»
. Jeg sang denne i bandet jeg hadde FØR Morgans, en veldig show låt å synge, og det
er tydelig at teksten sitter inne fortsatt. Og Stephen spiller med i «refrengene» og «henger seg
på» også underveis i versene.

Og når det gjelder å ha tekster inne, det var vel til NJS’ Let’s Boogie jeg lærte meg hele
historien i Chuck Berry’s «Maybellene». Jeg merker at det sitter fortsatt. Jeg gjør den med
Granlund av og til, der Trond henger seg på, det samme opplevde jeg med Stephen her.
Nydelig å høre at flere har hørt mye på denne, det er litt av en tekst å få med tunga på, såpass
kan jeg røpe. Jeg husker når jeg fikk spille denne i konsert med selveste «First Poet Of
Rock’n’Roll» (må jo fortsatt få lov til å skryte av det), at Berry selv ba oss holde kompet nede
under «Memphis, Tennessee», her var det en fin liten mini-novelle der det (også) var viktig å
få med seg teksten. Under fredags-konserten delte Stephen og jeg på versene. Sterke låter
fortsatt, disse fra Berry-katalogen …

Stephen var selvsagt også innom mange av de «store» balladene, «Hurt», «Solitaire», «My
Way»
og «It’s Now Or Never». Stephen er jo bare unggutten i forhold til meg, han ble
faktisk 10 år yngre den gang jeg ba Vega forlag rette opp fødselsåret hans til andre utgave av
Norsk Pop & Rock Leksikon, (kunne jo ikke gjøre det samme med meg!), likevel, denne
«unggutten» har mye historikk inne. Da jeg bare i forbifarten nevnte et navn som Mario
Lanza var han der tvert med åpningsstrofene av «Be my love». (Jeg gleder meg til å se og
høre Erik Bye-hyllesten hans når koronaen etter hvert slipper). Og til de som aner at jeg blir
litt blåst av stolen både av trøkket men også av overraskende tonevalg, er det ikke «spill for
galleri’». Det er på orntli’. Samtidig aner jeg et felles kick når vi av og til improviserer både
ut fra (til tider kanskje noe overraskende) pianokomp, felles fraseringer og «call and respons»
i sangen som bare kommer der og da. Mye musikalitet i dette, synes jeg å merke …

Merka også jeg fikk kick av «Mean Woman Blues» med tekstlinjer fra både Elvis- og fra
Jerry Lee-versjonen. Det samme med countrysvisken «Sentimental Me», en av de mange litt
bortgjemte perlene fra tidlig 60-tall jeg tror jeg ikke har gjort før. Den også en personlig
favoritt.

En annen favoritt er (og har vært lenge) «I Believe», en kort men innholdsrik klassiker som
også fikk plass denne kvelden. Så er det dessverre lett å linke «In The Ghetto» til dagens
situasjon, det ble en passende påminnelse om brutaliteten i hva som tillates å skje og
reaksjonene som eskalerer i USA disse dagene. Det er viktig å ta avstand her …

Syntes jeg måtte få hylle låtskriver Don Robertson nå som sist, denne gang med den vare og
stemningsfulle balladen «They Remind Me Too Much Of You». Ikke ofte jeg får gjort
sånne ting i konsertsammenheng, får stadig påminnelser om hvor mye noen av disse sangene
har betydd for meg.

Jeg tror også låter som «Have I Told You Lately That I Love You» (måkke forveksles med
den nydelige Van Morrison-låta), den litt glemte 60-talls-hit’en «She’s Not You» og «Young
And Beautiful» alle var førstegangsframføringer i konsert for min del.

Et stjålent blikk på klokka mot slutten av konserten fortalte meg at vi lå godt an, dvs. at vi
også denne kvelden godt kunne putte inn et par ekstra låter på sparket, og «From A Jack To
A King»
kom nok like overraskende på Stephen som «Unchained Melody» kom på meg. At
vi kan tillate oss sånt synes jeg bare forsterker feelingen av at disse konsertene er veldig
«nedpå», jeg tror vi hver gang har satt pris på å la sånne impulsive innfall få plass – liker sånt

«Innspurten» ga plass til en felles favoritt i Kris Kristoffersons «Help Me Make It Through
The Night»
, og igjen aner det meg at Stephen har hørt på Jerry Lee-versjonen. «Moody
Blue»
var jo den siste stor-slager’n til Elvis her hjemme, kanskje en av grunnen til at så
mange der ute nå ønsket seg denne også fra oss. Originalen slo an i 1977, det var en tid med
disco, kan nesten høre den inspirasjonen også i «Moody Blue».

Vi har kun kjørt forskjellige låter under alle disse tre konsertene – med ett unntak;
avslutningen var også Elvis’ avslutning på alle konsertene han holdt fra 1969 til 1977, så vi
følger den: «Can’t Help Falling In Love».

Igjen; takk for oss og hjertelig takk for responsen!



Utviklet av Atilla Moen-Duran