Printed from Eigil Bergs homepage - 14-08-2020 09:08:50
Nye spor på vinyl 2019

Takk for følget gjennom fire konserter

21.06.2020
Hele konserten med Eigil og Stephen fra 19. juni er nå lagt ut her. (Starter etter ca. 2 minutter.)
Eigil har skrevet fyldig referat.

Vi tillot oss å kline til med en ganske rocka åpning, Sun-perioden satte det hele i gang både for Elvis og også for oss i denne fjerde konserten, da «Good Rockin’ Tonight» og «So Glad You’re Mine» satte an stemningen.

Radarparet Leiber/Stoller var også representert denne kvelden med både «Dirty, Dirty Feeling» og tittellåta til Elvis’ andre film «Loving You». Fra samme film kom også «Party» (veldig show å få gjøre den igjen, NJS hadde den på «Get It On»-skiva) og ved «Summer Kisses, Winter Tears», tror hverken Stephen eller jeg har gjort akkurat denne før. Den aller første NJS-plata «Hold On!» hadde både «Good Rockin’ Tonight» og «My Baby Left Me»,
så dette er låter som sitter godt inne.

Stephen var innom to gamle country-favoritter som Elvis blåste liv i på 70-tallet; «Make The World Go Away» og «Welcome To My World», mange husker kanskje denne siste som storslager her hjemme med Jim Reeves. «It’s Over» kommer kanskje også i denne
kategorien, låter Elvis blåste liv i på 70-tallet, nok en gang fikk vi her en strålende opplagt
Stephen med fullt trøkk!

Kanskje ikke så mange er klar over at Elvis også hentet låter fra de store musikal-gutta. Cole
Porter skrev musikken til filmen «High Society», der Bing Crosby og Grace Kelly hadde en
megahit med «True Love» i 1956. Året etter var Elvis på plass med sin versjon, og helt i
slutten av karrieren gjorde han til og med en versjon av Andrew Lloyd Webbers «It’ Easy
For You», et av flere høydepunkter fra Stephen denne kvelden.

«Little Sister» har vært en av gjengangerne på oppfordringslista, og her kom den endelig
med. Jeg føler Doc Pomus og Mort Shuman på tidlig 60-tall på en måte overtok etter
Leiber/Stoller som leverandører av de flotteste Elvis-originalene, både som single-hits, som
denne, og til album som «Pot Luck», der Pomus/Shuman var uvanlig sterkt representert.

Stephen etterlyste noen blues-baserte pianolåter, og det var klart for Titus Turner’s «Tell Me
Why»
, husker jeg fikk gåsehud ved leksebordet da jeg hørte denne første gang på radioen. I
nærheten av samme stil fikk vi tatt «I Need You So», en litt bortgjemt perle i Elvis’ 50-talls
katalog, og vi fikk til og med tatt en tur innom New Orleans, siden «Blueberry Hill» nok
alltid vil forbindes med Fats Domino. Når det er sagt, så vet jeg at The Fat Man Himself ofte
tilegnet denne låta fra scenen nettopp til Elvis, tydeligvis stolt over at Selvseste også hadde
gjort denne etter at Fats hadde hatt sin egen megahit med samme låt.

Så vender jeg stadig tilbake til Don Robertson. Denne gangen fikk jeg gjøre en av mine
desidert største favoritter fra denne stemningsfulle låtskriveren. Jeg kicka på «There’s
Always Me»
allerede da den kom i 1961, husker jeg etter hvert var ganske stolt da jeg hadde
klart å plukke pianospillet derfra, også med de riktige akkordene. En annen låt som snurra på
spiller’n mye i barndommen var Otis Blackwell’s «Make Me Know It», åpningslåta på det
fantastiske «Elvis Is Back!»-albumet, en all-time favourite hos meg. Tror dette også ble en
førstegangs framføring fra meg.

Fra de legendariske ’69-innspillingene hentet vi fram en felles favoritt i «True Love Travels
On A Gravel Road»
, en like felles favoritt var «Love Letters», en låt Elvis spilte inn i to
forskjellige versjoner med mange års mellomrom, og som vi denne kvelden, etter mange
oppfordringer, også fikk gjort.

Stephen ba meg gjøre en av mine egne låter, siden det er en låt som forteller litt om et første
møte med Graceland, da vi satte på blinkersen og svingte inn til venstre for å få et første møte
med dette ikoniske huset. En opplevelse som endte opp med låta «Graceland», som NJS spilte
inn mange år seinere. Og siden jeg først hadde tatt med gitaren, var det jo på sin plass å hylle
Bob Dylan som på denne dagen hadde release på sitt nye album «Rough And Rowdy Ways».
Nobelprisvinneren har også fått låtene sine spilt inn av Elvis, kanskje særlig var det Elvis-
versjonen av «Don’t Think Twice, It’s All Right» som overrasket verden. Elvis opprinnelige
13-minutters jam måtte redigeres ned, men denne kvelden fikk jeg da levert de fire original-
versene slik Dylan skrev dem.

En liten avdeling med Elvis’ samtidige låtskrivere, som Danny O’ Keefe, Willie Nelson og
Paul Simon fulgte Dylan-innslaget, vi tok med det «sensurerte» siste verset i «Good Time
Charlie’s Got The Blues»
. «Funny How Time Slips Away» fulgte, men først etter en
oppfordring fra meg; «Bridge Over Troubled Water», som Stephen leverer med virkelig pondus,
og der vi får leke litt Simon and Garfunkel i siste verset …

Også denne kvelden ble det tid til et par innslag på sparket der og da. Da vi fikk oppfordring
på de tyske linjene i «Muss I denn» («Wooden heart»), kunne vi ikke motstå fristelsen. Vi
fikk også sendt en ganske så impulsiv hilsen til kollega Paal Flaata som nettopp hadde utgitt
«Suppose» som digitalsingle, en hilsen som da besto i vår versjon av – nettopp: «Suppose».

Elvis sluttet som kjent av sine konserter de siste 9 årene med «Can’t Help Falling In Love»,
og joda, dette er en låt å bli glad i, det er lett å henge seg på med samme avslutningsnummer,
også i alle våre sommerkonserter.

Takk for følget gjennom disse fire konsertene.
Kanskje kommer vi tilbake ved en senere anledning.
Till’ then, en riktig god sommer til dere alle!
 
   Fra repertoarmøte i forkant av konserten




Utviklet av Atilla Moen-Duran