|
Takk, Ole ...
05.01.2024
Eigil har skrevet noen personlige betraktninger om Ole Paus, en helt i særklasse unik poet og låtskriver.
- Han var så i særklasse best på tekst at mange kanskje overser musikken han også beriket oss
med. Både innen tekst og musikk har han satt sine spor, og de er mange.
Ole Paus er selvsagt blitt hyllet for sangtekster som nok mangler sidestykke her hjemme.
Samtidig har rabulisten og samfunnsrefseren Paus ofte fått sånn oppmerksomhet at det nesten
er lett å overse melodikeren som har etterlatt seg drøssevis av klassikere det fint går an å
framføre kun som musikk uten tekst.
 For det var også mye musikk i Ole Paus. Hør hvordan melodien vever seg rundt ordene i Det
begynner å ligne et liv. En tekst både kong Harald og dronning Sonja refererte til under
kongeparets tale i 2017.
Og bare sangtitlene, så mange av dem, kan vekke minner – sterke minner:
Fra først av var det giganter som Jens Bjørneboe og André Bjerke, Alf Prøysen og Alf
Cranner som så talentet til Ole og som oppmuntret ham. Også Erik Bye var blant de første
støttespillerne. Legenden skal ha det til at Bjerke og Bjørneboe bar Paus på gullstol lenge før
han platedebuterte og at Bjørneboe utpekte ham til sin arvtager. Cranner ordnet platekontrakt,
og Prøysen oppmuntret til bokutgivelse av den første diktsamlingen.
Mange år senere sørget Paus for at Bjørneboe selv i 1976, rett før han forlot oss, fikk lest inn
egne tekster for utgivelsen «Våpenløs» på Paus’ eget Zarepta-selskap. Det var også Paus som
sørget for Radka Toneffs platedebut «Winter Poem» på samme selskap.
Jeg så Ole Paus på Chateau Neuf i Oslo i 1976, da både Marlene Dietrich og Mose Allison
fikk sine hyllester på svært så forskjellig vis og da han mørk i stemmen og på Elvis-vis uttalte
«Thank you, ladies and gentlemen, you’re a beautiful audience.» En redigert utgave av denne
konserten havnet da også på albumet «I anstendighetens navn» som ble belønnet med
Spellemannpris det året.
 Vi var flere som kjente Den tøffeste gutten i klassen. Han som uttalte en gang flere i
musikkeliten var samlet at «det er bare én skikkelig rocker i salen her i kveld, og det er Ole
Paus!» - Jeg tror ikke han mente musikalsk, men allerede på det andre albumet «Garman» var
Paus i nært samspill med to av 60-tallets viktigste medlemmer fra The Pussycats, på slutten av
80-tallet sto han på konsertscenen med NJS, mens han avrundet platekarrieren i samspill med
Motorpsycho!
På tidlig 80-tall hadde Paus tatt til orde for masseutmelding av Tono med begrunnelsen at han
simpelthen ikke hadde råd til, og følte det nedverdigende å subsidiere folk som på sin side
ikke anerkjente hans musikk som et sant uttrykk for sin tid. Denne argumentasjonen førte til
forandringer som igjen skulle gi langt bedre kår for de såkalte populærkomponistene når det
gjaldt Tono-avregninger.
Da jeg i 1982 kom opp med låta «Eventyr», var jeg godt fornøyd med åpningslinja, men det
var nok et «ubevisst plagiat», Jeg skjønte fort at dette var direkte hentet fra en boktittel fra
Paus noen år tidligere.
 Det var også i 1982 at Audun Tylden, som visste jeg var fan, inviterte meg til utgivelsen av
Hamsuns «Det vilde kor» med Paus og Bjørnstad, jeg tror det var første gang jeg stavret meg
ut i offentligheten på krykker etter rasulykken med NJS det året.
Vi hadde vært litt redd noen ganger, hadde vi «mistet» ham til revyscenen og den tabloide
Paus-posten? Men han kom tilbake hele tiden; vi hadde Ingen ting å være redd for.
En av vår tids vakreste romanser «Sommernatt ved fjorden» ble jo udødeliggjort av sopranen
Ellen Westberg Andersen, og det skal litt til å levere denne på tilsvarende vis også for de som
kun tenker skjønnsang. Men også her hørte jeg Paus kline til, i Operaen til og med, intet
mindre, med komponistens velsignelse bak flygelet. Så var det jo også komponisten og den
gang musikkanmelderen Ketil Bjørnstad som etter Paus’ debutalbum i 1970 ringte på hos ham
og erklærte «Du er et geni!»
Noen av oss husker TV-samtalen Paus hadde med biskop Per Lønning der Paus omtalte
juleevangeliet som en «legende», og jeg så bokhandlere nå før jul hadde Paus-boken
«Fortellingen om Josef» på disken. Dette alternative juleevangeliet hørte jeg første gang da vi
inviterte Ole Paus til NJS’ årlige julekonsert i Oslo Konserthus. Året var 1989, og jeg husker
jeg var litt engstelig da Paus stadig uteble fra de avtalte prøvene i forkant, han hadde samtidig
revyforberedelser i Bergen. Vi hadde en del telefonsamtaler, og til slutt måtte jeg jo bare
spørre  hvilke låter han ville framføre med oss da Paus slengte ballen over til meg med «Hva
synes du selv da, Eigil?» Jeg var blodfan av samme års Paus-LP «Stjerner i rennesteinen» og
foreslo en favoritt derfra, Chilentina, og Paus svarte «Ja, men da tar vi jo den, da». Det ble
også samspill i Alt var mye bedre under krigen og Vuggevise denne kvelden. Og Mærsjen og
Pårsjen, en av Paus’ da relativt nyere publikumsfavoritter. Han spurte om å få låne Takamine-gitaren min, og det var jo greit. Det samme spurte han om da vi delte scene i Drammen et
annet år. Til den jobben tror jeg han ikke hadde med seg noe annet enn talentet sitt, som
selvsagt holdt i massevis.
Paus’ 1982-LP «Noen der oppe» var smykket med stickeren «Inneholder ord som ikke egner
seg for barn», og jeg kjente igjen en lignende sticker på det da siste Randy Newman-albumet
«Born Again». Satirikeren Paus kjente nok godt til både Tom Lehrer og Randy Newman, men
melodikeren Paus kjente nok også til Paul Simon, noe vi kunne høre allerede på debut-albumet «Der ute – der inne» fra 1970.
Vi er mange som følte vi ble kjent med persongalleriet hans. Vi levde videre med Merkelige
Mira og Chilentina, vi følte med i Kajsas sang og med Fru Madsen i Enkebyen og vi så for
oss at Inger Lise danser samba. Vi ble kjent med Damen i dalen og med Engler i sneen. Jeg
vet til og med om de som var ute på restaurant og bestilte Ganske vanlig Sherry, simpelthen,
og vi er flere enn Paus som lurer på hvor Mine barndoms fylliker ble av.
Kvinnerollen fikk sitt i Ikke gjør som mora di sier (men mat ska’rem ha …) - Diverse
mannsroller ble tatt på kornet i både Lystig purk på picnic og Jeg er så glad i dyr, og den ikke
like frivillig myke Tønnessen ble til full filmopplevelse. Vi ble forskrekket kjent med Fyrige
Felix (med de rekordmange bokstavrim), og jeg ser fortsatt entreen klart for meg når
Disponenten er full, en av flere favoritter på albumet «Kjellersanger». En annen personlig
favoritt er den relativt ukjente Seierherrene (sangen), som etter utgivelsen raskt fant veien
inn til mitt eget repertoar ved pianoet. Og jeg tar meg i at betegnelser som Klink edru etter
hvert fant sin helt naturlige plass også blant egne uttrykk.
Så får Julio Iglesias finne seg i å dele solistrollen med Paus i en minnerik TV-duett av «Let it
be me». Og så får byene Bergen og Elverum finne seg i at de har fått sine nidviser. Elverum
kvitterte sågar med å hedre opphavsmannen da en av byens gater ble døpt Ole Paus’ gate
mange år etter!
Noen ganger kan bare en tittel si mye, som I live tross Nyhavn, og noen ganger kan enkelte
sanger med tiden vokse seg til større liv, som da vi kjente oss igjen i Mitt lille land som etter
hvert nesten ble sett på som en ny nasjonalsang. Mange opplevde også Innerst i sjelen som en
sterk utfordrer der.
I 2013 ville Ole Paus gi seg som plateartist da han med trippelalbumet «Avslutningen» ga oss
30 nye sanger. Blant favorittene herfra fikk vi høre hvordan Judee ruler i himmelen og Hvor
langt, hvor lenge, men heldigvis, han klarte ikke helt å gi seg med nytt stoff. I 2016 fikk jeg
gitt ham honnør for den da nye Bon Voyage, der han i siste verset satte ord på det så mange av
oss følte på denne tiden. Når det gjaldt plateutgivelser kom han heldigvis på bedre tanker etter
den annonserte avslutningen da han velsignet oss med Motorpsycho-samarbeidet som blant
annet ga oss den mektige Ruinbyen. Og jeg stolt fikk mitt eksemplar med en personlig hilsen
fra Ole Paus.
Da han sang Hvis du tror at jeg har glemt deg på det ypperlige albumet «Den velsignede»,
var vi mange som like gjerne ville snudd på det, vi hadde så absolutt ikke glemt ham. «Jeg har
hatt mine runder med livet – og livet har hatt sine runder med meg», skrev Paus til sangen
Livet og jeg på det samme albumet - og hvis det er disse rundene som har resultert i ordene og
tonefølget han har beriket oss med, er det vi som igjen bør være takknemlige.
Så heldige vi har vært som har fått dele vår tid med Ole Paus og kunne la oss begeistre over
stadig nye gullkorn fra hans tankegods. Det har vært så mye – så uendelig mye …
En stor takk til Ole for alt han har betydd for så mange av oss – ordene hans og musikken
hans vil leve videre – lenge.
- Og Ruben bærer lyset …
Alle fotos: Helge Jørgensen |
|
Ole Paus gjester NJS i Oslo Konserthus 1989 - med Eigils Takamine-gitar (i bakgrunnen: John Kolloen)
|
|
Backstage i Konserthuset. Fra venstre: Stephen Ackles, John Kolloen, Eigil Berg, Ole Paus, Ivar Hovden
|
|
Ole Paus på scenen med NJS. Fra venstre: Ivar Hovden, Ole Paus, Bjørn Kristiansen, Eigil Berg
|
|
Paus på scenen med NJS. Fra venstre: Ivar, Ole, Bjørn, Eigil
|
 |
NJS med gjester i Konserthuset desember 1989.
Fra venstre: Bjørn Kristiansen, John Kolloen, Steinar Albrigtsen, Stephen Ackles, Eigil Berg,
Ole Paus, Ivar Hovden. Foran: Øivind Madsen
|
|
|
