|
 - Andre gangen jeg spilte med Chuck Berry var det én overraskelse i konserten jeg selvsagt aldri glemmer. Jeg sakser fra boka mi "I musikkens tjeneste", der jeg skriver:
Det jeg selvsagt husker som helt spesielt og overraskende fra denne kvelden, var en seanse som dukket opp ganske tidlig i konserten. I likhet med forrige gang var det ingen info om låter, tonearter, rekkefølge, egentlig ingen info i det hele tatt, og som sist var meldingen, rett og slett: "We're gonna do some Chuck Berry-stuff!" Ganske flott melding å kunne komme med, ikke sant? Allerede i åpningslåta "Roll Over Beethoven" røyk han en streng. Den ikke helt finstemte gitaren hans ble med ett såpass syrlig at selv ikke Chuck Berry godtok det, og bassisten på scenen denne kvelden Jim Marsala fikk beskjed om å skifte streng. Samtidig snur Chuck Berry seg til meg og ber meg spille "Some blues - in G". Og da er det jo bare å adlyde. Jeg hadde akkurat studert Dr. Johns spillestil og prøvde å bake inn noe av det, i tillegg til den stilen jeg kjente fra Johnnie Johnson, Berrys pianist fra de gamle klassikerne, og jeg kasta meg uti det. Ikke lenge etter følte jeg et par svære klubber av noen hender bak meg, og registrerte at selveste Chuck Berry var i ferd med å spille firhendig piano med Eigil Berg fra Oslo i Norge! Og jeg husker jeg tenkte: Jeg håper en fotograf kan forevige dette! (Og fotografen, Johnny Winger, var der - og foreviget!) - Jeg hadde vett nok til å overlate pianokrakken til Berry, som overtok pianospillet (han spiller piano som han spiller gitar, tenkte jeg). Jeg hentet mikrofonstativet hans og satte det ved pianoet, og Mr. Berry var med ett inne i konsertens andre låt "Wee Wee Hours", nå med piano og sang fra rockens førstegitarist!
Jeg skjønner hvorfor John Lennon uttalte; "If you want to give rock'n'roll another name, you might call it Chuck Berry!" Og jeg skjønner hvorfor Bob Dylan kalte ham "The first poet of rock'n'roll".
Joda, sterke minner, dette ...
|
