|
- Så var vi samlet der igjen, takknemlige Olavsgutter som møtte opp ved korets stifter og dirigent Ragnvald Bjarnes grav på bursdagen hans 17. juni. 
Han har betydd så mye for så mange av oss. Og mange Olavsgutter ble videre kjent; Knut Nystedt dannet Det Norske Solistkor, Torstein Grythe dannet Sølvguttene, Eigil Silju dro til USA og ble med i Harry Belafonte Singers, jeg ble visstnok oppkalt etter ham, da moren og faren min hørte ham i Kampen kirke. Operasanger ved Den norske opera Svein Bruun, som jeg overtok Olavsgutt-dressen etter, han startet etter hvert også Sanct Johannes-guttene. Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold med alle sine bøker og foredrag, Kaare Ørnung som mange ble kjent med bak pianoet for blant andre Knutsen og Ludvigsen, Svein Scharffenberg som ble mer kjent som skuespiller, min nære venn Arne Cranner, Øyvind Blunck og selvsagt stjerne-tenoren Ragnar Ulfung, som endte opp i Stockholms-operaen. Ulfung opptrådte også på Metropolitan-operaen i New York under eget navn, og også Olavsguttene kunne se tilbake på sine New York-konserter, da i Carnegie Hall, men det var like før jeg begynte i koret.
Jeg leste Ragar Ulfungs bok "Jag måste sjunga annars dör jag", som kom i 2024, og tenkte på det jeg selv skriver i "I musikkens tjeneste", der jeg i epilogen på side 333 kommer inn på filmen Tosca's Kiss, om der alle operasangerne er samlet for de siste "forestillingene". Selve koret Olavsguttene ser jeg også fikk bred omtale i boka mi gjennom hele seks sider fra side 15 til side 20. På årets samling møttes vi som tidligere rundt Maja Rafsunds monument "Syngende Olavsgutt" på Vestre Gravlund i Oslo. Og vi forberedte oss på samsang i "No livnar det i lundar", komponert av Ludvig Mathias Lindeman i 1875, oldefar til min venn Kristian Lindeman, som også sang i Olavsguttene.
Det var i fjor det skjedde første gang, initiativtaker Per-Erik Holmquist Lie og Jon-Roar Bjørkvold hadde avtalt med Ulfung, som nå er på Wasaparken i Stockholm. Vi var jo alle spent på hvilket toneleie Ulfung ville velge, kanskje litt telefonsamtale rundt akkurat det før si skulle begynne å finne tonen, men nei da, Ragnar bare klinte til der han fant det for godt, og vi hadde jo bare å følge. Og det ble samsang med selveste Ragnar Ulfung nok en gang der mestertenoren nå går mot de 100 i februar neste år. - Tenke seg til ...
|
