Printed from Eigil Bergs homepage - 11-12-2018 09:12:04
 TEKST & MUSIKK: EIGIL BERG  I SAMSPILL MED CHUCK BERRY  HISTORIEN OM MORGANS  ROCK MACHINE: TIDENES NORSKTOPPMELODI

I samspill med Chuck Berry

80-åringen Chuck Berry holder koken. (FOTO: WALTER BIERI, AP)

Rockens byggmester


Onsdag fyller han 80 år. - Hvis du skal gi rock 'n roll et annet navn, må det bli Chuck Berry, har John Lennon sagt.


_________________________________________________

Asbjørn Bakke, Aftenposten
Publisert: 15.okt. 2006 00:04 Oppdatert: 19.okt. 2011 20:51
_________________________________________________


Ute i Oslo er det en sommervarm onsdag i juli. Året er 1989. Inne i garderoben på Rockefeller er det nervøs stemning. Eigil Berg, John Kolloen og Einar Mjåland tripper rundt. Endelig går døren opp. Inn kommer en flott fyr - høy, mørk og slank. Han er 63 år, men ser ikke sånn ut. Kledd i en blomstrete hippieskjorte tar han seg ufattelig nok godt ut. "Hadde en vanlig hvit mann gått med den, hadde det vært katastrofe," rekker Eigil å tenke.- Chuck Berry, sier mannen, og rekker frem en stor neve. De hilser tilbake, men Berry er travel. Han strener rett bort til arrangøren og teller penger. Med kontanter på plass i innerlommen er han klar til å gjøre jobben sin.- Hva skal vi spille, spør Eigil Berg. Han er kveldens kapellmester.- Noen Chuck Berry-greier, svarer rockelegenden.- Kan vi få vite åpningslåten, kanskje?- Vent og se.

Fortsatt aktiv
"Jeg kan ikke huske å ha planlagt en konsert. Jeg jobber helt spontant," sa Chuck Berry til musikkmagasinet Rolling Stone allerede i 1968. Det helt spesielle med alle rockegitaristers far, er likevel at han gjør dette uten fast band. Hver kveld på turné gjentar han stup og skyt-seansen fra Rockefeller i 1989. Selv om han runder 80 om tre dager, spiller han fortsatt 30-40 konserter i året. Bare i Europa. Senest i juli i år figuerte han i kjendisbladene etter å ha trampet inn i garderoben til Johnny Depp. Skuespilleren spiller nemlig også i rockeband, og varmet opp for Berry. Den aldrende rockeren hadde gått feil. Han trodde Depps band var gutta som skulle spille med ham. "Jeg ble 17 år igjen," fortalte Depp etterpå, fylt av ærefrykt. "Hva er galt, young blood?" spurte Berry og ba Depp stemme gitaren hans.

Krevende mann
Det er et utall musikere verden over som har spilt med Chuck Berry. En av dem som panikkslagen har stått bak ham i scenen, uten å ane noe om neste låt, er Bruce Springsteen. Da var han ung og ukjent. Fremdeles er den kvelden på begynnelsen av 1970-tallet noe av det største han har opplevd - og Springsteen har opplevd mye.Men så er Chuck Berry uendelig langt fra hvem som helst. Det er ingen andre artister The Beatles har spilt inn flere coverlåter av. Det samme gjelder The Rolling Stones. Og Elvis. The Beach Boys' første store hit, "Surfin' USA", var en Berry-låt med ny tekst.- Du er svært tens når du spiller med Chuck Berry. Du vet ikke når han sier "solo på deg". Det er bare å adlyde, og dumt å stå fast. Mange synes disse Berry-introene er det samme tullet alt sammen, men det er stor forskjell på dem. Hvis du kjenner dem igjen, gjelder det bare å finne tonearten. Han har noen vanvittig svære klubber av noen fingre. Det er lange strekk på gitarhalsen, som andre sliter veldig med, men det koster ham ingenting å spille i Ess eller andre odde tonearter, sier Eigil Berg. - Men han har heller ikke problemer med å spille surt?- Nei, det har aldri vært greia hans å finstemme. Andre gang jeg spilte med ham, i 1993, røyk han en streng på første låten. Det var surt i utgangspunktet og det ble ikke mindre surt av det. Jeg tenkte: "Skal han fullføre sånn?" Men han hadde vett på å levere gitaren til stemming. Da kom han bort til meg og sa: "Spill en blues i G". Vi fikk en seanse med firhendig piano. Jeg tenkte: "Er det noen som tar bilde nå?"Charles Edward Berry var nesten 30 år da han spilte inn sin debutsingle, "Maybellene" i 1955, 9 år eldre enn Elvis. Likevel beskrev han bedre enn noen andre rock'n'rollere hva den nye musikken gjorde med, og betydde for, femtitallets tenåringer. Han diktet seg inn i hodene deres.Same thing every day/Gettin' up, goin' to school/ No need for me complainin'/My objection's overruled, ah!"Too Much Monkey Business" Berry var ikke dummere enn at han siktet seg inn på hvit middelklasseungdom. De som satt godt nok i det til å hate skolen. De som hadde råd og tid til å henge ved jukeboxen på den lokale caféen. De som kjente til fristelsen som lå i en bil med stort baksete. De som hadde penger til å kjøpe den nye rock'n'roll-musikken. Berry hadde et, i populærmusikalsk sammenheng, uvanlig ordforråd. Sangene hans er fortettede fortellinger som ruller fremover som munnhell. Han krydret med vittigheter, overraskelser og små sosiale kommentarer. Berry har skrevet utallige sanger om biler. Det lille rommet på fire hjul med metallhinne og radio uten volumbegrensninger, representerer en frihet ingen har beskrevet bedre enn ham. Bruce Springsteen tok opp arven, men er nok selv villig til å innrømme at han er kommet til kort.

Bilglad
Berry brukte metaforer som voksenfilter. Rock & roll er slang for samleie, og han visste at sex selger. Det gjaldt bare å gjøre det slik at sangene likevel ble spilt på radioen. I "Maybellene" forteller han om to biler som kappkjører mens de dunker borti hverandre til de begyner å koke. Eller?The Cadillac pulled up ahead of the Ford/ The Ford got hot and wouldn't do no more/It then got cloudy and it started to rain/I tooted my horn for a passin' lead/The rain water blowin' all under my hood/ I knew that was doin' my motor good "Maybellene" Da Chuck Berry spilte på Rockefeller i 1989 og 1993, forlangte han at arrangøren skulle stille med en bestemt type bil, og et kart over Oslo. Kjøre skulle han gjøre selv. Den bildilla som skildres i sangene, er ektefølt. - Han skulle kjøre selv for enhver pris. Han parkerte utenfor Rockefeller. Jeg fikk ikke inntrykk av at han brydde seg mye om parkeringsbøter, forteller Eigil Berg.Da "Maybellene" tok av, var Berry en etablert familiefar og frisør med fersk kosmetolog-utdannelse. På hobbybasis hadde han spilt i tilfeldige blues- og jazzband i hjembyen St. Louis i over ti år. Chicagoblues-kjempen Muddy Waters hørte ham. Han anbefalte ham til plateselskapet Chess.

Dylan og Stones
Chuck Berry er selve antitesen av kunstnermyten. Han øynet rett og slett større penger i gitar og mikrofon enn i saks og kam. "Jeg ville ikke brukt tid på dette om jeg ikke tjente penger på det. Sangenes kommersielle verdi er drivkraften.", sa han i Rollig Stone-intervjuet. Kanskje det var derfor han la så mye flid i formuleringene? Linjer som "all dressed up like a downtown christmas tree," var en viktig inspirasjonkilde for den unge Bob Dylan. Han bygget senere "Subterranean Homesick Blues" på "Too Much Monkey Business" og på årets album, "Modern Times", er åpningslåten "Thunder on The Mountain" mistenkelig lik Berrys "Johnny B. Goode".Men like mye - eller kanskje mer - enn de filmatiske tekstene var det gitarriffene som gjorde uslettelig inntrykk. De forplantet seg i unge kropper ikke bare i USA, men også i Europa. I februar 1957 var Bill Wyman på kino i Beckham. Der fikk han se Chuck Berry på lerretet. "Nakkehårene mine reiste seg, jeg skalv i hele kroppen. Jeg hadde aldri blitt så sterkt grepet før," skriver han i "Historien om The Rolling Stones". Over fire år senere møttes Keith Richards og Mick Jagger på jernbanestasjonen i Dartford. De kom i snakk fordi Jagger har Chuck Berry-albumet "One Dozen Berrys" under armen. Snart dannet de The Rolling Stones, oppkalt etter låten "Rolling Stone" med Muddy Waters. Et drøyt år senere var debutsinglen ute, en rastløs versjon av Chuck Berrys "Come On". Stones fortsatte å spille inn en lang rekke Berry-låter. Det var likevel mest indirekte han påvirket musikken til bandet som er en av rockehistoriens største premissleverandører. Keith Richards' riff er så Berry-inspirerte at han nærmest spiller med påholden gitar. For å betale tilbake noe av gjelden, tok han i 1987 initiativet til at Chuck Berry skulle få spille med et forberedt band. Med seg hadde han blant andre Eric Clapton og Linda Ronstadt. Resultatet var den glimrende dokumentarfilmen "Hail! Hail! Rock'n'roll", nyutgitt på DVD i år.Hail, hail rock and roll Deliver me from the days of old Long live rock and roll The beat of the drums, loud and bold "School Day". I 1964 hadde alle britiske band minst én Berry-låt på repertoaret. Den britiske bølgen skyllet over Amerika. Elvis hadde rotet seg kraftig bort i dølle Hollywood-filmer med ditto plater. Han bestemte seg for å reise kjerringa og at Berry var løsningen. En svært inspirert versjon av "Memphis Tennessee" ble spilt inn. Tøffe doble trommer slår låten i gang, før Elvis synger mykt over et groovy poparrangement. På den tiden var artisten Johnny Rivers med i Graceland-gjengen. Han spilte fotball med Elvis og jammet med ham etter å ha hørt testpressingen av "Memphis Tennessee". Overraskelsen var derfor stor da Johnny Rivers plutselig dundret inn på 2. plass på hitlistene med sin versjon av låten. Elvis ble deppa. Han skrinla både singlesatsingen "Memphis Tennessee" og vennskapet med Rivers.

Rasisme
Den største forskjellen på Chuck Berry og Elvis Presley var ikke alderen. Det var hudfargen. I selvbiografien forteller han om en brann i nabolaget da han var guttunge. Han trodde brannmennene var skrekkslagne, at det var derfor de var hvite i ansiktet. Det var de første hvite menneskene han så. Berry vokste opp i et segregert USA der rasismen var markant. Fordi han hadde en uvanlig klar diksjon (de fleste svarte artister var langt mer uvørne i stemmebruken) og hadde tydelige islett av country i musikken ("Maybellene" var f.eks. bygget på bluegrass-låten "Ida Red"), trodde mange radiolyttere og konsertarrangører at han var hvit. Han opplevde å bli nektet adgang til sine egne konserter da sannheten gikk opp for arrangørene. En gang hørte han det hvite bandet som skulle backe ham, spille hans låter mens han ruslet vekk. En gang i Mississippi ble han puttet i fengsel over natten for å ha sett på en hvit kvinne "på feil måte" etter en konsert. Way back in history three thousand years Back every since the world began Therés been a whole lot of good women shed a tear For a brown eyed handsome man That's what the trouble was, brown eyed handsome man "Browned Eyed Handsome Man" Little Richard satset på klovneimage for å virke mindre truende på det hvite publikumet. Chuck Berry forandret "Browned-skinned Handsome Man" til "Brown Eyed Handsome Man" og fulgte plateselskapets oppfordring om å gjøre om "colored boy" til "country boy" i "Johnny B. Goode", men som menneske insisterte han på å bli behandlet som likeverdig. Som den forretningsmannen han var, investerte han pengene han tjente i en landeiendom utenfor St. Louis og i en konsertklubb. Den lå i den hvite og besteborgelige delen av byen. Klubben tiltrakk seg svarte. Berry var en pen, smart og høflig svart mann, men for det hvite politet betød han ikke annet enn trøbbel. Han skulle tas og klubben skulle stenges.

Fengslet
Muligheten dukket opp i desember 1959. Da arresterte politiet den 14-år gamle apachejenta Janice Escalanti. Hun hadde sluttet som serveringsdame på Berrys klubb og satset på prostitusjon i stedet. Men det var jobbtilbudet fra Berrys restaurant som hadde ført henne fra Arizona til Missouri. Dermed ble han dømt til fem års fengsel for å ha fraktet en mindreårig over statsgrensen til prostitusjon. Etter anke ble dommen justert til tre år. Mens hans låter spredde seg som ild i tørt grass blant band over hele den vestlige verden, satt Berry to år i fengsel. Han brukte tiden effektivt, studerte regnskap og skrev klassikere som "Tulane", "You Never Can Tell", "No Particular Place To Go" og "Nadine". Men da han slapp ut igjen på 37-årsdagen i 1963, var det som en ydmyket og bitter mann. Den følelsen ble forsterket av platselskapet Chess. Det er et av de aller viktigste i svart amerikansk platehistorie, men ble drevet av hvite Leonard Chess. Berry var i praksis fralurt rettighetene på låtene som spilte inn enorme summer gjennom The Beatles og de andre. Likevel var han en av de artistene som ble best behandlet, fordi han var økonomisk våken og raskt sikret seg noe som kunne ligne en anstendig kontrakt. Erfaringen med "Maybellene", han oppdaget at han delte krediteringen med radio-DJen Alan Freed og mannen som eide trykkeriet Chess brukte, Russ Fratto, hadde tidlig lært ham en lekse. Han fikk bare en tredjedel av royaltien på en låt han hadde skrevet alene. Runnin' to-and-fro - hard workin' at the mill. Never fail in the mail - yeah, come a rotten bill! Too much monkey business. Too much monkey business. Too much monkey business for me to be involved in! "Too Much Monkey Business" Det tok Chuck Berry 25 år å få økonomisk kontroll over egne låter. Med dette bakteppet av utnyttelse, er det ikke så rart at Berry utviklet et temmelig kynisk forhold til penger og andre artisters bruk av hans låter. "Ikke la den samme hunden bite deg to ganger," er hans livsmotto. I 1968-intervjuet med Rolling Stone blir han spurt om han har møtt Mick Jagger. "Så vidt jeg vet har jeg ikke snakket med personen du nevner, var det Dick Jagger?" svarer han.

The Beatles
John Lennon ble beskyldt for å rappe åpningslinjene på The Beatles-låten "Come Together" fra Berrys "You Can't Catch Me". Det ble sak. Lennon hadde ingen problemer med å tilstå. Han tok heller ikke straffen så tungt. Det var nemlig å spille inn to Chuck Berry-låter, for på den måten spille inn penger til rettighetshaveren. Allerede i 1963 stjal The Beatles fra Berry. Basslijnen på "I Saw Her Standing There" ble hentet fra Berrys "I'm Talking About You". Liverpool-bandet lagde også "Back In The USSR" som et svar på Berrys "Back In The USA".Siden 1960-tallet har Chuck Berry tatt betalt i kontanter før konsertene. Han leverer sin del av kontrakten og spiller 60 minutter. - No more, no less. Han slutter med "Reelin' And Rockin". Versene på den begynner sånn: "Well I looked at my watch..." Så er det natten. Ingen ekstranummer, forteller Eigil Berg. Han har opplevd dette to ganger. - Jeg fikk et innsyn i raideren. Han skal ikke ha årgangswhiskey eller dop, men en bestemt type forsterker. En det er vanskelig å få tak i. Hvis han ikke får den, bøtelegger han impressarioen 2000 dollar. Arrangøren i Oslo fant en type forsterker som var nesten lik. Men Berry forlangte de 14 000 kronene i cash før han gikk på scenen. Opptaket av "Johnny B. Goode" var med da NASA i 1977 sendte romsonden Voyager ut i atmsofæren på søk etter andre sivilisasjoner. Det andre musikkstykket som fikk være med var Beethovens 9. symfoni. Roll over Beethoven a tell Tschaikowsky the news"Roll Over Beethoven" Innspillingene Chuck Berry gjorde mellom 1955 og 1964 er rockens grunnmur. Johnnie Johnsons tangentspill danset om kapp med Berrys gitar.- Berrys innspillinger er overstyrt. Røffe, brutalte og rå. Nåla står langt inne på det røde under opptaket. Det skurrer og det bråker. Men det er nydelig bråk. Det er det som er rock'n'roll. Det er grooven som teller, om du treffer tonen er ikke så farlig. Det er ganske sølete akkordføring av og til, sier Eigil Berg. Så åsi alt Berry har gjort av ord og toner er blitt resirkulert. Til og med hans karakteristiske duckwalk, det at han hopper på huk over scenen med ett ben rett frem mens han spiller gitar, er blitt nøye kopiert av AC/DCs Angus Young. Han tok også i bruk skoleuniform på scenen etter at bandet begynte å spille Berrys "School Day" fast. Duckwalken ble forøvrig til i et forsøk på å skjule at Berry hadde krøllete dress under en konsert på Paramount Theatre i 1956. Publikumsresponsen var enorm. Men nå klarer han neppe det lenger.

Skatteunndragelse
Berry har ikke gitt ut et nytt album siden 1979, samme år som han satt fire måneder i fengsel igjen - for skatteunndragelse denne gangen. På begynnelsen av 1990-tallet ble han saksøkt av fire ansatte i restauranten han eier. De beskyldte ham for å ha hemmelig kamera på toalettet deres. Senest i november i fjor var Berry opptatt med juss. Da krevde han et par millioner kroner i kompensasjon for at hans låter er utgitt i karaokeversjoner uten at han har fått noe for det. "Han ga meg mer hodepine enn Jagger har gjort på 30 år," sa Keith Richards etter filmsamarbeidet i 1987. Berry er svingende i humøret og har nok lett for å skaffe seg uvenner. Under 1993-konserten mistet han plekteret sitt og fant det ikke igjen. Da ble han mørk i øynene. Han tværet ut en jam i det uendelige, gikk ned i spagat, tok duckwalk og brukte opp timen, rett og slett. Men det var samme avslutningen: "I looked at my watch...". Det overskygger ikke opplevelsen Eigil Berg hadde disse kveldene med Chuck Berry. Når du har spilt 20 av de mest kjente rockelåtene i historien på en time, er det likevel flere du savner når han er ferdig. Det sier alt. Å stå på scenen med selveste far, var svært.

Kilder som ikke er nevnt i saken:
Charles Shaar Murray: "Crosstown Traffic"
Herman Willis: "Instant Karma"
Peter Guralnick: "The Making of Elvis Presley - Careless Love"
Tommy Rander & Håkan Sandblad: "Rockens rolle"

Sitat:
Det finnes bare én konge av rock & roll. Hans navn er Chuck Berry. (Stevie Wonder)

Chuck Berry er mest kjent som rock & roller, men vil bli anerkjent som en stor poet i det neste århundret. (Paul McCartney, sagt i 1999)

En gang skal jeg fortelle mine barnebarn: "Chuck Berry, jo da, jeg møtte Chuck Berry. Faktisk så spilte jeg med ham en kveld." "Gjorde du?" "Jepp." Det er en slik historie du ikke slutter å fortelle. (Bruce Springsteen)

Jeg prøvde aldri å skrive rock & roll-låter fordi Chuck Berry allerede hadde gjort det (Bob Dylan)

Jeg fikk rock'n'roll-tenning som svært ung da jeg så Chuck Berry. Han er mitt idol. (Angus Young, AC/DC)

Moren min sa til meg: "Du og Elvis er ganske gode, men dere er ikke akkurat Chuck Berry."
(Jerry Lee Lewis)

Chuck Berry er en musikalsk forsker som oppdaget hva som kurerer blues.
(Anthony Kiedis, sanger i Red Hot Chili Peppers)

Da jeg oppdaget at Chuck Berry var svart, droppet jeg å høre på hvite gitarister. Jeg var svært rasistisk overfor hvite musikere en stund. (Eric Clapton)

Rock'n'roll-låter har det med å dukke opp igjen forkledd som nye. Bare spør Chuck Berry.
(Tom Petty)

Jeg skrev "Holiday in Waikiki" i Honolulu, og må innrømme at den er som en Chuck Berry-låt. Vi brukte mange av hans sanger. (Ray Davies, The Kinks)

"Berry's On Top" er tidenes favorittalbum for meg. Det definerer rock & roll.
(Joe Perry, Aerosmith)

Chuck Berry er et geni når det gjelder å få ord til å skli motstandsløst sammen, og han var det første. Jeg har imitert ham. (Paul Simon)

 For meg har Chuck Berry alltid vært rhythm & blues og rock & roll oppsummert i én mann.
(Keith Richards)

Han er summen av hva det vil si å være rock & roll-gitarist, -låtskriver og -sanger. (Joan Jett)



Eigil Berg fikk spille med Chuck Berry to
ganger - den første var under konserten
på Rockefeller i 1989.
FOTO: HELGE JØRGENSEN/NYE TAKTER


Under konserten på Rockefeller i 1993
oppsto en seanse der Berry spilte firhendig
piano med Eigil Berg, som tenkte: "Er det
noen som tar bilde nå?"

FOTO: PRIVAT


Utviklet av Atilla Moen-Duran