Printed from Eigil Bergs homepage - 15-11-2018 06:11:33

5 favoritter

29.03.2015
Eigil ble nylig invitert til å velge 5 av sine favoritter blant Elvis' mange klassikere. Resultatet ble et dypdykk i en lang musikk-karriere som ble gjengitt i siste nummer av Flaming Star.

Nederst på denne siden finnes teksten i den store artikkelen, i lesbart format. Du kan også klikke på hver enkelt side og få opp god, lesbar kvalitet også der.



MINE 5 FAVORITTER

Tekst: Eigil Berg


Det er og blir en håpløs oppgave å levere det overskriften her ber meg om; å kåre mine fem definitive favoritter ut fra det mylderet at klassikere Elvis Presley har gitt oss. For det er virkelig en skattkiste han etterlot seg, denne trollmannen fra Memphis. Men etter et dypdykk i skattkista nok en gang, har jeg notert noen tanker rundt fem AV mine favoritter og merker at jeg underveis skjeler til så mange, så veldig mange, andre låter jeg også må få lov til å «namedroppe», når jeg nå først er inne i denne materien igjen:

ONE-SIDED LOVE AFFAIR


Lenge før New York Times lanserte begrepet «Like a prince from another planet» i anmeldelsen etter Madison Square Garden-konsertene i 1972, hørte jeg «ONE-SIDED LOVE AFFAIR» på Svensk Radio. Om han var prins eller konge, denne sangeren som forlangte hele min oppmerksomhet via en liten radiohøyttaler, tror jeg ikke jeg tenkte over. Men at uttrykket hans allerede da var som fra en annen planet, i forhold til alt det andre jeg hørte på radioen, DET fikk jeg med meg til gagns! I samme arndomsperiode bråvåknet jeg også til trommeintroen fra «My Baby Left Me» og satt som forstenet ved det samme radioapparatet som etter hvert også var tilkoblet lydbåndopptager (ja, jeg vet jeg begynner å dra på åra!).

Dermed fikk jeg tatt opp fra Dansk Radio det rytmiske vokalinfernoet mellom Elvis og The Jordanaires som Jerry Leiber kalte «Treat Me Nice». Og jeg hadde muligheten til å spille den igjen og igjen i forgjeves forsøk på å skjønne hva denne mannen sang om. (Da jeg søkte hjelp hos en voksen, fikk jeg beskjed om at mannen nok sang om «Dreamin’ Eyes», noe jeg lenge trodde, inntil jeg fikk lese at sangen jo het «Treat Me Nice», fonetisk var jo Elvis vel så nære «Dreamin’ Eyes»!).

Jeg burde sikkert hatt med Sun-favoritter, som «Good Rockin’ Tonight» og «Mystery Train», for ikke å snakke om «Milkcow Blues Boogie», der den 19-årige Elvis i sin 3. Sun-single allerede da gir seg hen og viser seg som en fraseringskunstner av rang.

– Men det var i «ONE-SIDED LOVE AFFAIR» jeg først fikk høre den høyspente og høyenergiske 21-åringen gi jernet fullt ut til det klassiske drivet fra Sun-perioden koblet opp mot det mer «modne» RCA-soundet vi skulle bli kjent med etter hvert. «ONE-SIDED LOVE AFFAIR» er spilt inn i RCAs studio i New York. Trioen med Elvis, Scotty og Bill er forsterket med studio-nykommer D. J. Fontana bak trommene, og vi blir også kjent med en uvanlig sprelsk pianist med det megetsigende navnet Shorty Long, som fargelegger strålende i en enkel, men uhyre drivende boogie-solo. Etter soloen er Shorty Long tydeligvis i gang og fortsetter solospillet også etter at Elvis er tilbake i sangen, og de to driver hverandre bare videre enda lenger inn i rytmikken. Elvis’ voldsomt intense og rytmiske frasering, som kulminerer i andre stikket (med brutal teknisk overstyring i p’en i «problems»), viser en vokalist som er dønn inne i sangen og som nok har ansvaret for at sanger og komp her går opp i en «høyere rytmisk enhet». Og om et sånt uttrykk låter rimelig i overkant pretensiøst og nesten opphøyet religiøst, er det helt tilsiktet.

Helt til slutt i «ONE-SIDED LOVE AFFAIR» får vi den rene paradeoppvisning i hvor forskjellig en sluttlinje som «I ain’t for no one-sided love affair» kan synges; først i ren hulke-variant som står i stil med ekstasen hele denne sangen har bygget seg opp til gjennom to minutter, så i en fløyelsmyk, søt, innsmigrende variant, før han setter inn støtet i en avsluttende markering av samme linje, og vi blir satt på plass av den overlegne, forlangende macho-varianten som vet å sette punktum for en sånn påstand med tre utropstegn !!!

«ONE-SIDED LOVE AFFAIR» så dagens lys første gang i 1956 på det mange (med rette) mener er tidenes debut-album, (jada, jeg kjenner til debut-album fra både Dylan, Beatles og Springsteen!). Dette albumet, «ELVIS PRESLEY», viser også hvor høyt Sam Phillips hadde lagt lista på Sun-innspillingene, da han hadde vraket perler som de uvanlig inderlige «Blue Moon» og «I’ll Never Let You Go», som begge fant veien til denne hans første album-utgivelse på RCA. Dette var en tid da til og med coveret på et Elvis-album inspirerte andre til å lage sine egne varianter flere ti-år senere (Clash, k.d. langegne Dumdum Boys, for å nevne noen).

Debutalbumet til Elvis inneholdt også hans klassiske versjoner av Ray Charles’ «I Got A Woman», Little Richards «Tutti Frutti» og Carl Perkins’ «Blue Suede Shoes». Det er interessant å merke seg hvordan Elvis her gjør alle disse, ikke nødvendigvis bedre enn originalene, men storveis på sitt vis. Alle blir de så å si til fullblods Elvis-originaler i hans helt egen og overlegne avdeling for utsøkt 50-talls-rock’n’roll! – Men det er også ved slike sammenligninger at tanken har streifet meg; Hva om Elvis og Parker i 1955 hadde godtatt Ahmed Ertegun og Atlantics tilbud framfor RCA? Atlantic tok Ray Charles med til New Orleans der han fikk sin helt egen sound og stil, samme by ga oss Little Richards tøffeste innspillinger; tørr, rå sang, rivende blåserrekke, ganske mye røffere enn RCA’s Nashville-sound som skulle prege mange RCA-artister etter hvert. Og det var først da Aretha Franklin (også hun med gospelbakgrunn) kom seg fra nesten «nattklubbaktige» CBS-innspillinger med silkemyke strykere over til en røffere verden på Atlantic, at verden virkelig skjønte hvem som var «The Queen of Soul». - Elvis på Atlantic? Fascinerende tanke, spør du meg ...


A BIG HUNK O' LOVE

På 1958-innspillingen «A BIG HUNK O’ LOVE», som toppet listene året etter, hører vi fortsatt «pioneren fra Sun-perioden», men han har fått et par år til på nakken. Etter studioerfaring med RCA-innspillinger i ‘56 og ‘57 når han her omsider fram til et endelig massivt og modent rock’n’roll-uttrykk. Et uttrykk som først ble foreviget i 1958 med King Creole-innspillingene og de «takke-gudene-for-at-han-dro-til-Nashville-på-perm-ommeren-‘58»-innspillingene, innspillinger som resulterte i et verdig og endelig farvel med den rabiate 50-talls-rockeren.
Etter fem singler på Sun-etiketten holdt Elvis en skyhøy produktivitet med plateutgivelser i de drøyt to årene han ga oss klassiske 50-talls-hits på RCA. Nesten alt han gjorde på 50-tallet holdt uvanlig høy standard. Og selv med all denne produksjonen, må vi takke de høyere makter for at han satte av en sommerkveld med påfølgende natt i 1958 på perm fra det militære, og stakk innom Studio B i Nashville for en siste innspillingssession på ’50-tallet. Det skulle gå nesten to år til neste studiobesøk. Denne kvelden/natta ble fem knallsterke up-tempo-låter innspilt, alle med solid solgte siste uke. Dette hadde vært toneangivende salgsfotfeste i rock’n’roll, alle ble singleutgivelser, og alle ble etter hvert viktige klassikere på sitt vis. Men jeg skjønte aldri hvorfor RCA ikke valgte den frenetisk hektiske up-tempo-versjonen av «Ain’t That Loving You Baby» fra disse innspillingene da den låta først skulle slippes seks år senere. I 1964 higet alle etter denne typen energisk rock’n’roll, men RCA valgte da som kjent en mer laidback shuffle-versjon som single ...

Men altså; De fem kommende klassikerne som ble foreviget for all ettertid 10. juni 1958, var intet mindre enn den før nevnte «Ain’t That Loving You Baby», pluss «I Got Stung», «I Need Your Love Tonight», «A Fool Such As I» og selve kronjuvelen her; «A BIG HUNK O’ LOVE». Hadde han noensinne et bedre band til denne typen låter på 50-tallet? Selv etter så store utskiftinger i bandet som her? Original-bassist Bill Black hadde gitt seg, og selv Scotty Moore tok her en liten pause fra Elvis. Men selv med Scotty og Bill ute av studiobandet viste Elvis at han kunne rocke hardere enn noensinne i denne kanskje Elvis’ mest rocka innspillings-session overhodet!

Ny gitarist på laget var ingen ringere enn Hank «Sugarfoot» Garland. Hans utsøkte lead-gitar skulle prege Elvis’ kommende Nashville-innspillinger også på tidlig 60-tall, (hør «I’m Coming Home» og «Little Sister»), men juni ’58 var hans aller første session med Elvis. I tillegg ligger selveste Chet Atkins’ gitar også bak i kompet og fyller ut («Boogie, Chet!» hører vi Elvis rope ut under en av innspillingene). Og for første gang deltar to trommeslagere i en og samme Elvis-session. D. J. Fontana og Buddy Harman utfyller hverandre perfekt i en svært original løsning som tydeligvis ga mersmak, for dette skulle bli regelen mer enn unntaket på de aller fleste Elvis-innspillingene de neste ti årene. Bob Moore på bass var her ingen dårlig erstatning for Bill Black.

Floyd Cramer på piano viser seg fra sin mest rocka side, og Ray Walker er et nytt og viktig tilskudd som bassanger i The Jordanaires, en ny stemme som Elvis vet å utnytte til fulle. Allerede denne kvelden var det Ray Walkers stemme som fikk åpne «A Fool Such As I», og han brumler i bånn også i den nydelige grooven som settes an i introen på «A BIG HUNK O’ LOVE». Ray Walker skulle senere også synge den overjordisk vakre bass-stemmen i «In My Father’s House» og til og med dele solistrollen med Elvis underveis i «I Gotta Know».

Det skulle ta flere ti-år før bildene fra disse innspillingene ble frigitt. Og forståelig nok! Vi kunne nesten ikke tro det vi så; at det virkelig skulle være en kortklippet og pertentlig antrukket soldat i uniform, til og med iført sin militærhatt, som vræler ut dette ultimate rock’n’roll-uttrykket! – «Soundet» var så langt unna det vi fikk se på bildet ...

«A BIG HUNK O’ LOVE» innehar «Soundet». På den tiden hadde musikkavisene lister over «Sheet Music», lister som fortalte hvilke noter som var de mest lister inntil rock’n’roll-revolusjonen begynte å ta tak, og selve lydbildet i produksjonen, og uttrykket, til og med en viss «attitude», ble en viktig del av helheten. Det soundet vi hører i Elvis’ «A BIG HUNK O’ LOVE» er et godt eksempel på hvorfor «Sheet Music»-listene ble danket ut til fordel for lister over platesalg. Det var ikke lett å gjenskape en sånn type låt ved å lese pianonoter.

Jeg har selv fått bryne meg på akkurat det ved innkjøpte rock’n’roll-noter i barndommen, der jeg ikke kunne fatte at det jeg så på notearket var i nærheten av det jeg hørte på plate. «A BIG HUNK O’ LOVE» krever også sin mann på sangen. Mange har prøvd seg her, men for de fleste er det langt igjen til den vokalprestasjonen Elvis ga oss i juni 1958.

Men før vi forlater «A BIG HUNK O’ LOVE»; Hva skjedde med Floyd Cramers flotte pianosolo slik den framsto på singleutgivelsen i 1959? Det var en merkbart annerledes pianosolo vi fikk på den ultimate 50-talls-boksen The King Of Rock’n’roll - The Complete 50’s Masters som ble sluppet i 1992. Og etter det var det denne litt annerledes versjonen som også dukket opp på utgivelser som den viktige storselgeren 30 #1 hits fra 2002. På den strålende FTD-utgivelsen Elvis’ Gold Records – Volume 2 fra 2007 kom svaret. Singleutgivelsen fra 1959 er take 3 med et perfekt innklipp av pianosoloen fra take 4. Interessant å få høre som en kuriositet, men jeg mener bestemt vi stort sett burde holde oss til «A BIG HUNK O’ LOVE» slik den låt som 1959-single med den innklipte pianosoloen. Produsent Steve Sholes, Floyd Cramer, Elvis selv og tenkniker foretok jo her en perfekt klippoperasjon. Det var jo slik de ville ha den, denne siste mesterlige rock’n’roll-klassikeren fra 50-tallets Elvis.


SUCH A NIGHT

Jeg husker fortsatt tid og sted: Roskilde Camping, Kurér Reiseradio, jeg var 11 år og Radio Lux presenterte den da nye Elvis-LP’en Elvis Is Back!. – O salige fryd! – I ettertid kan jeg fortsatt smake på samme kick’et som da jeg første gang hørte «SUCH A NIGHT»!
Hvis det virkelig er tilfelle («du ska’kke tro alt du leser») at John Lennon uttalte «Elvis died when he entered the army», er jeg ikke enig. Vi behøver ikke gå lenger enn til Elvis Is Back!-innspillingene i 1960. Jeg skrev inngående om disse innspillingene i en artikkel jeg kalte «His Finest Hour» i FS nr. 9. Jeg leser dette igjen nå og kan fortsatt få samme reaksjon når jeg enda en gang hører Elvis’ versjon av «SUCH A NIGHT». Igjen; Hadde han noensinne et bedre band? Jeg registrerer at de samme folka som sist nok en gang er på plass i studio, i tillegg til Scotty Moore og saksofonist Boots Randolph. Og saksofonen, ganske ny i Elvis-sammenheng, gynger fint med helt fra starten i boogie-figuren som er så viktig i «SUCH A NIGHT».

Høydepunktene fra Elvis Is Back!-innspillingene står i kø, og mange av dem er hentet fra Elvis’ egne favoritter i platesamlingen. Clyde McPhatter i The Drifters var en tydelig inspirasjonskilde da Elvis i 1957 hentet ut sine fraseringsidéer fra Drifters-sangeren til sin egen «White Christmas»-versjon. Og igjen vet vi at samme McPhatter også ledet an sangen i Drifters-versjonen av «SUCH A NIGHT», som tydeligvis Elvis må ha hørt på. Men når Elvis nå i 1960 tar for seg «SUCH A NIGHT», slår han brutalt knockout på Drifters’ nydelig «vovede» versjon fra ’54, og da glemmer vi fort Johnnie Rays bannlyste utgave fra samme år. En hyper-potent Elvis leker seg gjennom hele registeret; macho og forlangende, sukkersøt og innsmigrende, men hele tiden med et solid glimt i øyet. Rent kompositorisk har vel få gjort så mye ut av så lite; Elvis drives framover med et infernalsk gyngende komp som spiller på dynamikk så det holder! Boots Randolphs honky-tonk-sax ruller under The Jordanaires, og Elvis får virkelig fortalt gutta i bandet hvordan han må ha hatt det denne helt spesielle natta! Det skjæres grimaser, sangeren bukter seg rundt kompet, han stønner og vrir seg og får til og med de lett konservative Jordanaires fram mot et endelig klimaks, hvorpå de to trommeslagerne, herrene Fontana og Harman, går berserk og dæljer til hvert sitt trommesett. (Hallo! Hva ER dette?)! Men sangeren forlanger siste ordet i et sjarmerende lite gledesutbrudd etter at orgasmen egentlig er over, og «SUCH A NIGHT» har fått sin definitive versjon! - Amen.

Bare rett og rimelig at «SUCH A NIGHT» tvang seg ut som hit-single hele fire år etter album-debuten; dette er Elvis på sitt mest sexy, men likevel i full kontrast til en annen såkalt «sexy» låt, «Fever», fra samme session. I «SUCH A NIGHT» får vi humor og kåthet i skjønn forening, og; okey, vi har skjønt det nå; denne mannen må virkelig ha opplevd det han utbroderer i «SUCH A NIGHT»! Elvis gjorde VELDIG mye bra på tidlig 60-tall. Jeg burde selvsagt gitt spalteplass til perler som Doc Pomus og Mort Shuman leverte på denne tiden, klassikere som endte opp i perfekte innspillinger som «Suspicion», «His Latest Flame», «A Mess Of Blues» og «Little Sister». For ikke å snakke om de nydelige Don Robertson-balladene som viste et vart og nært samspill mellom Elvis og pianist Floyd Cramer, som «There’s Always Me», «I Met Her Today», og «Anything That’s Part Of You».

Ikke alle tenker på det, men videre på 60-tallet fikk vi da virkelig store høydepunkter også etter de tre første «kvalitets-årene», med bortgjemte perler som «It Hurts Me», «Memphis, Tennessee» og «I’ll Remember You». Til og med de utskjelte filmalbumene ga oss høydepunkter som «Bossa Nova Baby», «They Remind Me Too Much Of You» og «I’ll Be Back», (den siste covret i live-versjoner av k.d. lang). Og når det gjaldt gospel, leverte han jo ALLTID, til og med i den svakeste perioden hans, da han smalt til med det nydelige «How Great Thou Art»-albumet. Men jeg føler starten på den nye given kom med Jerry Reed-samarbeidet i ‘67/’68. Reed var en mann som torde å tale Tom Parker og forlagsmafiaen midt i mot da de ville spise seg inn og ha andel i hans «Guitar Man». Dette korte samarbeidet resulterte i fire strålende innspillinger, den siste, «U.S. Male», var vel noe av det mest politisk ukorrekte som ble gitt ut på single-markedet i 1968. Noe som igjen viste at Elvis kjørte sin egen stil, om noen skulle ha vært i tvil om akkurat det!

At den nesten selvbiografiske «Guitar Man» banet vei ut av 60-tallets mer og mer søvndyssende filmdvale, fikk vi kanskje nok et bevis på da den ble brukt som signaturlåt i det viktige TV-programmet som i 1968 ble lansert under det «kreative» navnet «ELVIS».


IF I CAN DREAM

Året 1968 regnes fortsatt som en kulturell blomstringstid. - Og ting henger ofte sammen. Mye skjedde det året, et år som jo har fått en hel generasjon oppkalt etter seg. I Europa var det unntakstilstand ved Sorbonne-universitetet i Paris, bare måneder før Russland rullet sine tanks inn i Tsjekkoslovakia for å stanse den gryende «Praha-våren» der. Og på andre siden av Atlanteren var Beale Street i Memphis, der Elvis fikk sine blues-impulser i ungdommen, i fullt opprør. 4. april 1968 falt Martin Luther King jr. for en snikskytters kuler nettopp i Elvis’ kjære hjemby. Attentatmannen feilberegnet nok kraftig hvis han virkelig trodde han med det også skulle klare å drepe visjonene og drømmene til denne mannen, (i dag sitter Barack Obama ved roret ...). Måneden etter Memphis-attentatet stormet politiet okkupantene ved Sorbonne-universitetet i Paris, der de satte en stopper for studentenes okkupasjon og den såkalte «Paris-våren». Dette var samme måned og år som Beatles spilte inn sitt «White Album», Stones gjorde «Beggars Banquet» og Hendrix klargjorde «Electric Ladyland», tre av de største på den tiden gjorde tre av sine mest toneangivende plater i mai dette året. Den samme sommeren kunne Elvis Presley i hjemlandet notere seg en 71. og 72. plass for sin siste single «Let Yourself Go»/«Your Time Hasn’t Come Yet Baby» og en 82. plass for sitt siste album «Speedway». Han var med andre ord ganske «ute», der inne i sin egen boble. Men forandringer var på gang, STORE forandringer ...

Mens «Speedway»-albumet lå og duppet nederst på Hot 100-listen i juni det året, var Elvis i Burbank ved Los Angeles for innspilling av det som senere skulle bli kjent som Elvis ‘68 Comeback Special. Bones Howe, produsenten bak 70-talls-klassikerne til Tom Waits, hadde jobbet med Elvis på 50-tallet og ante nok hva som fremdeles kunne bo i denne mannen, hvis han bare fikk slippe seg løs. Co-produsent var Steve Binder, en uredd fyr som også tok regien og fortalte Tom Parker hva han egentlig mente om managerens idé om å avslutte TV-showet med en snill julesang. Elvis tok heldigvis parti med Binder, og den svært så oppegående co-produsenten fikk fullføre sin visjon fullt ut. Han fikk plassert Elvis der han hørte hjemme; først i den ikoniske svarte skinndressen der han blåser liv i gamle perler som «Lawdy, Miss Clawdy» og «Trying To Get To You» med en liten combo av gamle kompiser. Begge disse låtene ble også med videre utover på 70-tallet, ikke bare som pliktløp, men kanskje rett og slett som et vedvarende kjærlig hetsforhold, det kan faktisk høres sånn ut. Men like viktig; han plasserte Elvis også dønn inn i sin egen samtid med en aktuell og nyskrevet visjonær gospelaktig låt, en låt som fanget tiden og som kunne passet en Ray Charles; «IF I CAN DREAM». Slik hadde vi ikke hørt Elvis på lenge, hadde vi egentlig hørt ham slik noensinne? Bare dager etter at Elvis gjorde denne innspillingen smalt det også i Los Angeles da Robert Kennedy falt for en morders kuler, og året 1968 skrev seg enda grundigere inn i historien.

«IF I CAN DREAM» er i nær slekt med gospel-tradisjonen, musikken Elvis’ stadig nevnte som sin favoritt-sjanger og som han stadig vendte tilbake til opp gjennom hele karrieren, også som oppvarming før plateinnspillinger og som nachspiel-jam etter konserter. «IF I CAN DREAM» er en voksen sang framført av en voksen utøver, milevis unna filmsjarmøren som sang for bikinikledde piker med gitar i hånd. Svært fascinerende er det også å se Elvis synge denne «live» i TV-specialen, der han legger vokalen på ferdig innspilt komp. For en gangs skyld er det ikke posøren Elvis vi ser, men en fullblods sanger av rikt format, en mann som går dypt inn i teksten han skal formidle, fokusert på sangen og bare den. Nå er det Hal Blaine, mannen med både Phil Spector- og Brian Wilson-samarbeid på CV’en, som trakterer trommene, i tillegg til helt andre musikere enn de Elvis er vant med. Han gjør en helt annen type tekst enn hva han er vant med (dette er året før «In The Ghetto»), og det må være ganske så annerledes å stå der alene  virkelig vrenge sjela si foran TV-kameraene i dette utrykket før han andpusten og alvorlig kvitterer med et enkelt «Thank you, goodnight». En verdig og riktig avslutning på Elvis ’68 Comeback Special.

To av Amerikas viktigste rock-skribenter bør få et ord med i laget her: Greil Marcus sier: «It was the finest music of his life. If ever there was music that bleeds – this was it». Og John Landau (nå «mannen bak» Springsteen) sier: «There is something magical about watching a man who has lost himself find his way back home ... - He sang with the kind of power people no longer expect from rock ‘n’ roll singers».

Jeg må få ta med en liten referanse til hitliste-plasseringer her. Det kan være moro å referere til Elvis’ høye listeplasseringer, men Elvis-soga har jo stadig fortalt at listeplassering overhodet ikke behøver gjenspeile kvalitet. På singlelistene i hjemlandet nådde «One Broken Heart For Sale» høyere enn «IF I CAN DREAM», og «Do The Clam» nådde langt høyere enn «Guitar Man». Klassiske album som Elvis Country og From Elvis In Memphis, som begge fortsatt står som en påla etter at Elvis våknet fra filmdvalen på 60-tallet, nådde ikke opp til Top 10-plassering på album-listene, som jo Girl Happy, Harum Scarum og listetopperen Roustabout kan skilte med! Forstå det den som kan ...

LONG BLACK LIMOUSINE

Og selvsagt må vi også innom et spor fra de viktige Memphis-innspillingene fra tidlig 1969. Disse innspillingene bragte Elvis tilbake til samtiden, tilbake til toppen av hit-listene og ikke minst tilbake til tidløs kvalitet. Jeg kunne klart valgt den klassiske «Suspicious Minds», den ultrafunky «Gentle On My Mind» eller den drivende «Stranger In My Own Home Town», men altså; «LONG BLACK LIMOUSINE». Glimrende låt, billedsterk tekst, kreativt arrangert og magisk intenst framført av en sanger som har vært borte fra et sånt uttrykk så altfor lenge! Uvanlig overraskende toneartskifter og mye annet her er ganske utypisk Elvis. Igjen omga han seg med et helt nytt band i helt nye studioomgivelser. Kanskje det var det han trengte igjen, – et solid brudd på rutinen? Resultatet kunne tyde på det. Vi har lest at dette var første låt ut i disse legendariske Memphis-innspillingene, og Elvis blir kjørt hardt av en stentøff Chips Moman, en produsent som virkelig produserer det hele, også Elvis. Fullt forståelig at sangeren pådro seg halsslitasje etter disse intense vokalprestasjonene, men – det var klart verdt det! Chips Moman var enda en av disse sterke menn som sto i mot Parker, vi har allerede vært innom Jerry Reed og Steve Binder. (Dolly Parton var en tilsvarende sterk kvinne som sa nei til å gi fra seg andel da Elvis ville spille inn hennes «I Will Always Love You», men som Dolly sier, «Synd at ikke Elvis gjorde den, men kanskje det lønte seg»; Whitney Houstons innspilling ble en av de mest solgte singlene i Amerika overhodet. Men det er en annen historie ...).

Da Elvis sjekket inn i American Studios i Memphis hos studiosjef Chips Moman i 1969, var både studioet og stort sett studiobandet hans inne i en stim av storhits, som Dusty Springfields «Son Of A Preacher Man» og Box Tops «The Letter». Moman trengte så visst ikke gi etter da forlagsfolkene rundt Elvis, av gammel vane, ville ha sin del av kaka også på «Suspicious Minds» under disse innspillingene. Da forlagsfolket prøvde seg, reiste Moman seg og sa «skulle det være sånn, kunne de bare glemme hele «Suspicious Minds». I likhet med «If I Can Dream»-diskusjonen året før tok heldigvis Elvis igjen parti mot sitt eget management og sine egne forleggere, og verden ble en stor soulklassiker rikere da «Suspicious Minds»-innspillingen deres ble utgitt og ga Elvis en siste nr. 1-single i Statene. En annen av Chips Momans storhits i 1969 var for øvrig med Neil Diamond og het «Sweet Caroline», en låt Elvis tok med seg til live-scenen året etter.
Mange hadde gjort «LONG BLACK LIMOUSINE» før Elvis. Glen Campbell, Bobby Bare og Merle Haggard gjorde den alle som ren country, det samme gjorde Gram Parsons i sin live-versjon fra 1969. Felles for alle versjonene av en så bra låt var at ingen fikk hit med den. Den eneste som kunne notere listeplassering med låta var Jody Miller med en beskjeden 73. plass i 1968. Countryfolket har jo alltid satt pris på slike tekstidéer som den vi hører i «LONG BLACK LIMOUSINE», men det var først som B-side på O. C. Smiths «Little Green Apples» at «LONG BLACK LIMOUSINE» gikk fra streit country over til et mer intrikat arrangement og en funky groove i det mange beskriver som «soulful rhythm and blues». Og det var denne modellen som tydeligvis fanget Elvis’ interesse.

Elvis anno 1969 viste oss en mann fullstendig på høyden i sin lange karriere. Vi så det på bilder fra scene-comebacket, vi så det på bilder fra pressekonferensen samme året, og vi hørte det i innspillinger som «LONG BLACK LIMOUSINE». Bare relativt få år senere ble åpningslinjene i denne sangen gjort om til virkelighet da Memphis tok imot Elvis’ hjemkomst en siste gang; «There’s a long line of mourners / driving down our little street / their fancy cars are such a sight to see ...». Etter noen siste hektiske år på veien i en helt annen forfatning enn han framsto i 1969, ble han bragt tilbake til Memphis og sitt siste hvilested.
Frank Zappa kalte det «A very good career move», og Tom Parker uttalte «This changes nothing!». Og ut fra et forretningsmessig synspunkt har jo begge dessverre rett.

Den (for mange av oss) litt «rare» perioden utover på 70-tallet ga oss så absolutt også gullkorn i ny og ne. Den hvitkledde showmannen/entertaineren som kanskje i overkant tjenestegjorde i Las Vegas fikk jo lært også det faget til gagns, men fortsatt kunne han trykke på de rette knappene når han var i form til det. Det er nok å nevne virkelig store versjoner av ballader som «I Really Don’t Want To Know» og «Loving Arms», nydelige framføringer av up-tempo-låter som «I Washed My Hands In Muddy Water» og «T-R-O-U-B-L-E» samt sterke live-versjoner av «Trying To Get To You» og «How Great Thou Art» fra 1974-albumet «Recorded Live On Stage In Memphis». Det er faktisk ikke mange som kan vise til en SÅ lang karriére med SÅ mange høydepunkter i en SÅ omfattende produksjon. Elvis-soga er så fascinerende på godt og på vondt at den nok har kommet for å bli. Det har jeg nettopp fått enda en påminnelse om etter dette dypdykket blant klassikere i et forsøk på å komme opp med fem av mine favoritter. For den mer definitive «Mine fem favoritter» er og blir fortsatt en håpløs oppgave ...
Heldigvis!








Utviklet av Atilla Moen-Duran