Printed from Eigil Bergs homepage - 28-03-2024 08:03:51
Nye spor på vinyl 2019

Intens Dylan

01.07.2019
Eigil skriver: - Jørun Bøgeberg sa seg litt misunnelig. Han etterlyste referat og mente det jeg sendte ham kunne legges ut, så derfor...

Fin konsert, aldeles strålende konsert faktisk, det jeg fikk oppleve i Spektrum lørdag. Glassklar lyd, intens sang, samkjørt band, spennende arrangementer og med overraskelser underveis - stadig vekk:

Starter presis 19.30 som annonsert.
  • 1. Things have changed - Svitsjer brått fra moll til dur i andre verset, så tilbake til den kjente mollvarianten, før vi er i dur igjen. Javel? En tilnærmet flosshatt kan jo hjelpe på inntrykket av høyden, var det ikke Ibsen som mente det? Kanskje ikke fullt så effektivt for den lille mannen bak flygelet ...
  • 2. It ain't me babe - Påminnelse om hvor nydelig låt dette egentlig er, selvsagt gjøres det maksimalt for å tildekke det velkjente omkvedet i slutten av hvert vers der allsangen ville stemt i (kanskje var det derfor?)
  • 3. Highway 61 Revisited - Du verden for noen bilder denne mannen har skapt, vi går rett inn i åpningssamtalen Abraham har med Far Sjøl om sønnen og offerstedet. For noen bilder!
  • 4. Simple twist of fate - Den vakre nedgangen i akkordføringa (E - Emaj7 - E7 før A) må du bare tenke deg (den kommer ikke fra scenen) - Da blir det enda finere. Eller? Det er lenge siden vi hørte Dylan med gitar på scenen nå, men her drar han fram munnspillet og folk synes de hører Dylan slik han var, bare ut fra lyden av munnspillet hans - og gir ovasjoner. Og til skeptikerne som mener han ikke fikser det heller, han spilte jo munnspell med selveste Harry Belafonte i studio før han debuterte på plate sjøl ("Midnight special" i '62). Den samme Belafonte er en av mange som siteres i programheftet for kvelden.
  • 5. Can't wait - Som vel kom på programmet i Stockholm onsdag ga mulighet til litt posering og dans med mikrofonstativet til publikums jubel. Ække mer som skal til, med ett får vi se legenden i helfigur!
  • 6. When I paint my masterpiece - Det hender jeg kan få en påminnelse om hvor jeg har lånt (stjælt) bilder til eget låtskriverbruk. Hmmm. Fra Roma til Brussel. Gammel favoritt, dette. Bør nok kjenne linjene for å gjenkjenne sangen
  • 7. Honest with me - Rocka og overraskende melodiøst arra. Det gjaldt flere av låtene denne kvelden. Melodiøsiteten i arret altså. Ser ikke helt klart når han står og når han sitter bak flygelet. Ikke store høydeforskjellen egentlig. Storskjerm er selvsagt bannlyst, og følgespot på vokalisten skal man selvsagt ha seg frabedt. Men jeg har teaterkikkert og kan konstatere at det smiles mellom  kapellmesterbassist og Dylan.
  • 8. Tryin' to get to heaven  - Stemningsfull med pianosolo (!) fra Bob. Jeg har ikke absolutt gehør, men mistenker ham fortsatt å være mye på de svarte tangentene i valg av konsert-toneart
  • 9. Scarlet Town - Igjen en konsertfavoritt. Og igjen gir det rom for å posere med mikrofonstativet. Der alle andre vokalister innen rocken ville gått et skritt fram for å få nærkontakt med publikum velger His Bobness mere å gjemme seg så langt bak han kan ved trommene på det store åpne scenegulvet han har foran seg. (Klassisk oppsett rent visuelt, forresten, smakfullt lys og scenedekor). For meg er dette en innertier, noe forstyrret av at folk på samme benkerad måtte ut å hente mer å drikke, men - se (i teaterkikkerten) for noen lakksko (noen nummer for store?) som skinner fra den poserende vokalisten. Joda, høydepunkt for meg, denne sangen.
  • 10. Make you feel my love - Det tok et par vers før hun jeg satt ved siden av etter en stund gjenkjente denne og ga uttrykk for det. Overraskende (vel, kan noe overraske, egentlig?) stakkatto framført, også i komp-arret, men applaus underveis etterhvert som flere (kanskje) gjenkjente denne.
  • 11. Pay in blood (but not my own - litt av en melding). Og det er vel disse meldingene som gjør mange av disse tekstene så sterke og  tidløse. Selvsagt i helt annet arr, men igjen mer melodiøst arra og en smule mer intrikate akkordvalg enn det vi kjenner fra plata.
  • 12. Like a rolling stone. Var det Rolling Stone som kåret denne til topps blant de 500 viktigste og beste enkeltlåtene? Ikke uenig der. Selv ikke Dylan klarer å gjemme bort teksten i åpningslinjene (selv om han prøver) og mottar selvsagt stormende applaus ved gjenkjennelsen. Så plutselig - i partiet før refrenget, kompet nærmest stopper opp, kontrabassisten tar fram bue, det ritarderes kraftig over i rubato, før vi da med desto større effekt er tilbake til grooven i refrenget og selv Dylans frie frasering kan ikke distrahere publikum fra å stemme i slik de mener å huske refrenget i sin tid framsto. Joda, sterkt dette. Og gjennomtenkt i samspill og arr.
  • 13. Early Roman Kings. Der kaster han hatten og blottlegger en fortsatt imponerende kraftig krølltopp, joda, vi ser på en måte mer av ham da - selv bak flygelet, der han stort sett sitter nesten litt bortgjemt.
  • 14. Spanish boots of spanish leather. Den virkelig uventa overraskelsen her. Så i teaterkikkerten at han var bortom trommeslager og vekslet noen ord før han startet bak pianoet det vi trodde skulle være "Girl From the North Country" (som han hadde gjort de siste konsertene) eller "Don't think twice" som de siste månedene hadde representert det tidlige 60-talls-innslaget som låt nr. 14. Men til stor overraskelse altså denne. Nydelig. I likhet med "Girl From The North Country" i Stockholm er han også her i Dess-dur(!) - Og halvveis uti reiser han seg fra pianoet og tar mikrofonstativet og forteller de siste versene stående og en smule gestikulerende før vi når det vakre sluttverset. Gåsehudfaktor definitivt.
  • 15. Love sick. Gjenkjennende introfigur fra den noe Geir Sundstøl-lignende gitaristen før denne også fikk nye og fint innøvde/samspilte vrier på arr-sida. Selvsagt sterk låt, dette.
  • 16. Thunder on the mountain. Rocka selvsagt, men i nytt og sprettent arr. Nå en Dylankonsert også med trommesolo! (Må være første gang jeg har opplevd på en Dylankonsert?)
  • 17. Soon after midnight. Med tidsriktig plekterbass, kunne sklidd rett inn i de romantiske 50-talls-sviskene. Så opplagt melodi og akkordføring (selvsagt noe annerledes enn på Tempest), men likevel så riktig, så riktig. Mannen har jo så definitivt opplevd denne tidsepoken i rock'n'roll-historien med Buddy Holly & Co og har tydeligvis her latt seg påvirke. Han har skjønt dette, han kan dette. Flott. En evergreen i mine ører!
  • 18. Gotta serve somebody. Jeg ventet meg denne (og kanskje den velkjente funky grooven i introen) som konsertavslutning og ble derfor tatt på senga av noe helt annet. Dobbelt tempo, drivende rocka samspill i et sprettent arr før jeg (til nød) aner at disse åpningslinjene jo tilhører "Gotta serve", så, javel da, da er det vel denne. Drivende, melodiøst, rocka og veldig bra driv fra Dylan og bandet. Et uhyre samspilt band geleider låta i mål, sangeren går så fram fra flygelet og poserer noen sekunder med litt bred benføring og den ene hånda kokett i siden (fin dress, hvite striper i buskerennene, må vite) før han og bandet lusker av scenen. Husker Øystein Sunde ved Gitarkameratenes dacapo-opplevelser sa at "De store gutta venter jo lenge mens trampeklappen pågår. Den sjansen ta'kke vi!). Dylan og bandet ventet en ganske god stund.

Encore:

  • 19. Blowing in the wind. Mannen på gitar og steel som satt litt bortgjemt bak Dylan tok fram fiolinen (det må kanskje kalles fele her) og fargela og preget denne versjonen, selvsagt helt annerledes. 6/8. En god og lang (et helt vers) felesolo kunne jo gitt muligheten av å sneie innom originalmelodien som en liten hjelp og påminnelse til de uinnvidde, men nei da, heller trofast mot det nye arret som åpnet for fint samspill mellom felemann og pianist. Men melodisk selvsagt helt ugjenkjennelig.
  • 20. It takes a lot to laugh, it takes a train to cry. Gjenkjennende først ved akkord- og bassnedgangen i "if I die on top of the hill ..." (hill'en var trukket maksimalt ut før "If I can't make it, you know my baby will"). Følte jeg hørte en av de virkelig gamle store bluesgutta framføre denne klassikeren på sitt nye vis, og det var jo akkurat det vi fikk være vitne til denne ganske så magiske kvelden! Så - alle mann fram på scenen, poserte noen sekunder, ante jeg et tilløp til bukk (ække så helt sikker der), så går man pent av scenen på rekke. Nøyaktig etter en time og femti minutter. Fin konsert, tenkte jeg, ganske så storveis egentlig, som sagt ganske så magisk, absolutt blant mine bedre Dylan-opplevelser. Bra lyd, nydelig band og en intens og til tider snerrende vokalist og tekstlig billedmaler av rang som forlanger velfortjent oppmerksomhet.

Elvis og Chuck Berry er borte, Ray Charles og Leonard Cohen likeså. Beatles er oppløst, og Springsteen forteller åpent hvem som har inspirert ham.
Og Bob Dylan reiser rundt og lar oss fortsatt få oppleve gull fra Mesteren selv - han fylte 78 i mai ...

Igjen, du verden hva denne mannen  har betydd for så mange av oss !!!

Utviklet av Atilla Moen-Duran