Printed from Eigil Bergs homepage - 03-03-2024 03:03:33
Nye spor på vinyl 2019

Oslo-poeten

09.02.2024
Lillebjørn satte Oslo på kartet. Men også Thessaloniki, New York, Setesdal og så mye, mye mer ...
Eigil skriver videre:

I 1973 toppet Lillebjørn albumlistene med sin andre LP Portrett samtidig som Rudolf Nilsen-
hyllesten På stengrunn, som han var en stor og viktig del av, også solgte i bøtter og spann. Jeg jobbet i platebutikken Myhrbraaten Musikk på den tida. Vi ble ukentlig oppringt av VG-lista og kunne bare rapportere om både Lillebjørn OG Lillebjørn helt i tetsjiktet i ukesvis! Jeg tror Portrett toppet albumlista i VG 10 uker det året! Vi fikk et første møte med Lillebjørns tonefølge til Rudolf Nilsens "Gategutt" på begge disse albumene, en tekst mange trodde var skrevet av han som sang - troverdigheten i det vi hørte kunne tilsi det...

Jeg var ikke lite stolt da Lillebjørn året etter inviterte meg til platestudio og innspillingen av albumet ... og Fia hadde sko, der jeg bidro med litt rock & roll-piano på single-hiten derfra "Haba Haba". Jeg ser nå at det albumet har fått Haba Haba som tittel.

Etter samspill også på Oslo 3-albumet hans, det med "Bysommer" og "Stilleste gutt på sovesal 1", hadde vi mere kontakt, og jeg husker episoden da han spurte om å få kjøpe ukulelen han så jeg hadde hengende på arbeidsrommet mitt. Jeg var ikke så villig til det, og da spurte han om han kunne få restaurere den, og jeg takket selvsagt ja. Etter en stund tok han kontakt og sa seg ferdig, og vi møttes igjen for overlevering av ukulelen. Inne i kassa på selve instrumentet var det nå påført et stempel med ordlyden  Godtatt Lillebjørn N. . I tillegg donerte han meg et nydelig etui til ukulelen og en lærebok i ukulelespill. Jeg vet mange fikk et minnerikt møte med ukulelespillet fra Lillebjørn da han sang "Barn av regnbuen" på Youngstorget i 2012.

Det var omtrent på denne tida at vi en ettermiddag gikk ut av drosjen ved Hasleby der vi bor og Lillebjørn registrerte noen ungdommer som sto på andre sida av Hasleveien. Denne ungdomsgjengen fikk der og da en engasjert leksjon om mannen som hadde bodd en periode i dette røde huset rett ved siden av oss, i Hasleveien 40b, selveste Rudolf Nilsen. Jeg tror, bare ut fra engasjementet han viste i denne forelesningen, at dette var lærdom de kom til å huske! 

Så sier det jo sitt, at hvis du går inn på YouTube og søker på New Jordal Swingers og filtrerer for antall avspillinger, er det to treff som troner helt øverst. Da får du opp samspillet mellom Lillebjørn og NJS på NRK TV fra nyttårsaften 1983 da vi backa Lillebjørn, først i "Haba Haba", men deretter i selveste "Alexander Kiellands plass", som fikk sin urframføring den kvelden.

I navneregisteret bakerst i boka i det siste opplaget av I musikkens tjeneste finner jeg hele 13 sidehenvisninger til "Nilsen, Lillebjørn", og får en del påminnelser. Det var Lillebjørn som kom opp med navnet FOT, Forum for ord og toner, og jeg ser bildet av oss i den perioden foran Stortinget i 1981. Det var da vi etter hvert fikk trumfet igjennom det som skulle bli Norsk Kassettavgiftsfond, nå mere kjent som Fond for Lyd & Bilde, et viktig fond som har bidratt til viktige utgivelser her hjemme.

Så vet vi jo at både Beatles og Elvis - sånn etter hvert i karrieren - kunne unnlate å ha bilde av seg selv eller artistnavnet på albumforsiden, men da var de jo kjente navn, for å si det mildt. Men Lillebjørn leverte da altså sitt debutalbum Tilbake i 1970 med kun et bilde av faren, ingen tittel, intet artistnavn i det hele tatt! - Integritet allerede da ...

Hardingfele og nynorsk var ikke det aller hippeste da Lillebjørn kom på banen i albumsammenheng, men publikum var mottakelig og lærte å verdsette.

På 80-tallet var det mange som fikk et første møte med navnet Django Reinhardt og også det norske gitarikonet Robert Normann gjennom "Tanta til Beate", som velfortjent ble allemannseie og også gjennombruddet til Hot Club de Norvége. Og flere her hjemme har nå via Lillebjørn fått med seg navnet Pete Seger, mannen som hadde originalen av "Barn av regnbuen".

Da vi var flere som gikk sammen for å spleise på gitar til en nær og viktig plateprodusent og vi besøkte gitarparadiset Gullmoen og Engh, testa vi ut de kjente klassikerne Gibson J200 og Martin HD28. Men så kom selgeren med forslaget om den lille svarte Gibson-modellen med perlemor,  Paul Simon-modellen , som han kalte den, men som noen av oss også syntes vi kjente igjen fra Lillebjørn her hjemme. Prisen var på drøyt treganger'n av det vi hadde tenkt å spleise til, så det ble med tanken, men samtidig fortalte det litt om hvor kvalitetsbevisste de helt i tetsjiktet kan være. Lite prangende gitar, men et smykke når det gjelder spillbarhet og lyd. Joda, han var nok kvalitetsbevisst, Lillebjørn, det skal han (også) ha ...

Til dere som nå sjekker ut alle skattene Lillebjørn har etterlatt seg i form av 8 studioalbum: Ikke glem de andre godbitene fra for eksempel Gitarkameratene, der han bryter stemningen med sin Lillebjørnske "Adjø Sabine" og den adskillig mer fyrige "Anna på Gran Canaria". Sammen med Ballade ga han McCartney norsk språkdrakt i  "Du kan godt få sitte inntil meg, Leif", "Hei Knut" og "Katt og kaniner", og han hyllet Vidar Sandbeck i den stemningsfulle  "Blådansen", som kanskje ble hans siste plateinnspilling i 2003 da han deltok på det strålende hyllestalbumet Gull i fra grønne skoger.

Personlige favoritter? De er jo så mange; "Tanta" troner jo helt der oppe, men det gjør jo også "Alexander Kiellands plass", "Vinterbror" og  "Crescendo i gågata". Jeg spilte gjennom  "Blå Odyssé" nylig og kjente eimen av både Ouzo og Moussaka fylle rommet. Referansene hans i  "Bysommer" gir oss jo hele spekteret av den etterlengtede sommeren, og selv om jeg aldri har vært på feriekoloni får jeg den fulle opplevelsen av akkurat det gjennom "Stilleste gutt". Mine aller første år tilbragte jeg i Bjerregaards gate i Oslo, og jeg kjente godt til ordene på Åmot bru der vi lekte: "100 Mand kan jeg bære, men svigter under taktfast Marsch". Derfor ble det ekstra sterkt når disse ordene fant veien inn til "Far har fortalt" på det første Lillebjørn-albumet. Så må du også sjekke ut den evig aktuelle teksten i  "Troll!" som vi fikk i 1988. Verdt å ta inn over seg – igjen … I "Byen med det store hjertet" skildrer den da unge Oslo-poeten også et litt mer brutalt møte med hovedstaden med meldinger som dagens unge nok kan kjenne seg igjen i - hvis de indeksregulerer teksten.

Det var en sterk og nær stemning allerede i åpningen av første albumet med "Nattstemning fra en by" helt fram til avslutningen på siste albumet med "Se deg aldri tilbake".

Så må vi ikke glemme "Så nære vi var", "Regnet er en venn" og "Danse, ikke gråte nå"  – alle forskjellige, men alle med Lillebjørns umiskjennelige signatur. Også de mer uptempo sangene som "Fin frokost" og ikke minst "Hei New York", begge med sin tekstrikdom, bærer likevel preg av Lillebjørns elegante ro i tekstleveringen.

Lillebjørn utstrålte en ro i uttrykket, en etterlengtet ro i disse urolige tider. Jeg tror jeg lar "God natt Oslo" få avslutte dette lille avsnittet med personlige favoritter.

Med takk til vår alles kjære Lillebjørn.
    Foto: Morten Krogvold



    Foto: Luca Kleve-Ruud


Utviklet av Atilla Moen-Duran