|
Med Jimmy Webb i London
26.04.2015
- Jeg vet hvordan det føles å være "fan".
Slik begynner Eigil et referat etter forrige ukes (18. april) pilegrimsferd til London for å oppleve en av de virkelig store låtskriverheltene, Jimmy Webb.
 - Jeg vet hvordan det er å være "fan". Jeg har reist langt utenlands for å oppleve helter som Dylan og Springsteen, Ray Charles og Chuck Berry før de fant det for godt å droppe innom Norge etter hvert. Det var mere sånne reiser før enn nå, men da en av mine absolutt største låtskriverhelter, Jimmy Webb, annonserte at han skulle ha konsert i London 18. april 2015, fikk jeg kjenne på "fan-kriblingen" igjen; flybillett ble innkjøpt, heimen ble fylt med Jimmy Webb-musikk, musikk som bare økte forventningene og gjenoppfrisket minner fra flotte musikkopplevelser fra opp gjennom mange ti-år.
Jeg var i slutten av tenårene da jeg første gang ble blodfan av musikken hans. Jeg kjøpte to eksemplarer av singlen med Richard Harris' versjon av Webbs episke "MacArthur Park" før jeg ytterligere fikk bekreftet kvaliteten i Webbs musikk i Harris-albumene "A Tramp Shining" og "The Yard Went On Forever", som jeg nesten sleit ut på spilleren! Da NJS i startfasen framsto som et reispikka rock'n'roll-band, fikk jeg presset gjennom å få synge Webbs "By The Time I Get To Phoenix" og "Wichita Lineman", som var to av mine absolutte favoritter. Glen Campbell fortsatte hitrekka med Webbs "Galveston", og da Simon and Garfunkel skilte lag og Garfunkel plutselig ikke hadde noen låtskriver på laget lenger, var Webb på plass og ga ham hans første storhit på egenhånd, "All I Know". Garfunkel skjønte tegninga, og hans andre album "Watermark" besto kun av Webb-originaler. Herrene Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson oppkalte kvartetten sin "The Highwaymen" etter Webbs original som de gjorde en utrolig sterk versjon av - (bare det å skrive en country-låt med tekst om temaet reinkarnasjon ...). Her hjemme kalte Finn Kalvik sin norske versjon av samme Webb-original for "Fredløs". Jeg har selv vært med på å kåre Radka Toneffs "Fairytale"-album til tidenes beste norske, et album som åpner med Webbs "The Moon's A Harsh Mistress". Og jeg husker faktisk enda hvordan jeg ble påvirket av Jimmy Webbs "Up Up And Away" i min aller tidligste periode som låtskriver, og - slik kunne jeg bare fortsette å ramse opp ...
I disse tider med "sosiale medier" gikk det faktisk an å sende en melding til mannen selv, der jeg kunne fortelle om mitt mangeårige forhold til musikken hans, og der jeg også fortalte at jeg nå på nytt hadde lest min "låtskriver-bibel", boka hans om dette håndverket, dette faget; "Tunesmith" fra 1998. Og da var det selvsagt stas å få svar tilbake! Der kom "fan"-følelsen" igjen da vi kunne lese et personlig svar fra Jimmy Webb: "I am honoured that you are travelling this distance to see the show. Thank you. New book coming out in 2017". Stor stas!
Vi var (i alle fall) seks fra Norge i en fullsatt Londons Cadogan Hall. Flere hadde tatt veien også fra Danmark og Nederland fikk vi vite, og selvsagt var engelske låtskriverkolleger også på plass i salen. Bjørn Skramstad debuterte som paparazzi-fotograf og fikk foreviget noe av køen før konserten, der Eigil Berg så vidt kan skimtes på et skrytebilde med Robert Plant foran seg i køen. (Tim Rice sto litt lengre bak).
Det var stemning i bare å kunne ta bilde av en scene badet i blått med det ensomme flygelet før Jimmy Webb satte seg bak det samme flygelet og tok oss med inn i sin verden som låtskriver. For dette skulle bli langt mere enn en vanlig konsert. Det ble vel så mye anekdoter som rene musikkinnslag; om Shakespeare-giganten Richard Harris' forhold til whisky, om kompositorisk kompleksitet satt opp mot  f.eks. Leonard Cohens rene stemningsballader, en egen hyllest til Joe Cocker i "The Moon's A Harsh Mistress", om å skrive for The Supremes og Everly Brothers, om å være ansatt som låtskriver for Tamla Motown. Om gospel-innflytelse fra Baptist-kirkens måte å "utsmykke"en enkel gospel-klassiker som "Amazing Grace", om disse tiders "changing of the guards" i musikkbransjen med streaming, downloading etc. Det var også musikkbransjen han snakket om da jeg møtte ham første gang i Oslo under by:Larm i 2011 og fikk foreviget oss på skrytebildet her.
Linda Ronstadts Webb-hit "Adios" var en av de (mange) jeg savnet denne kvelden, men nr. 1-hit'en i USA "The Worst That Could Happen" inviterte til allsang(!) i Cadogan Hall. Da følte jeg vi var blant kjennere. Sist Jimmy Webb var i London satt Mark Knopfler og Bill Wyman i salen og etteryste sine favoritter, men denne mannen, som badet i hele 7 Grammys i sitt 21. år, har selvsagt alt for mange klassikere til å kunne innlemme dem alle i en og samme kveld.
Jeg har omsider fått lært meg "The Moon's A Harsh Mistress" - og samtidig nå fått erfare, etter å ha hørt Webbs egen versjon i Cadogan Hall, at denne utsøkte perlen av en låt kan utsmykkes rent harmonisk i enda flere forskjellige nye og spennende varianter. Som Tom Sjeklesæther siterte meg på i booklet'en til "Låtskriver"-albumet i 2011; "Webbs sanger er svært sofistikerte rent musikalsk. Sløye, som vi sier på musikerspråket". Og nettopp låter som "The Moon's A Harsh Mistress" og "Wichita Lineman" blir gjentatte ganger med på listene når verdens beste låter skal kåres!
Vi fikk en overveldende bombastisk "MacArthur Park" til slutt. Jeg skjønner hva han mener når han sier han egentlig ikke føler seg som en "country-komponist", selv med Grammy for beste country-sang i "The Highwayman" og drøssevis med countryklassikere signert Webb og sunget av Glen Campbell. Jimmy Webb er så mye mye mer! Sinatra, Ray Charles og R.E.M har gjort denne mannens musikk, til og med Elvis var så vidt innom.
Etter en time og 20 minutter var seansen med Jimmy Webb på scenen over, men som ekte fans var det mange av oss som ventet ute i London-kulda for å få gitt denne trollmannen en siste takk for en uforglemmelig kveld. Og Olav Knutsen var på plass for et siste bilde, som kunne hatt tittelen "Jimmy Webb has left the building!".
Det er ikke mange nå som får meg til å reise langt for å gå på konsert. Joni Mitchell og Tom Waits gir ikke mye konserter lenger, men turen til London og opplevelsen med musikk og historier fra Jimmy Webb er et godt eksempel på opplevelser som så absolutt var verdt en sånn tur!
|
|
