Printed from Eigil Bergs homepage - 25-11-2017 06:11:15

Fats Domino (1928 - 2017)

28.10.2017
Eigil har skrevet minneord: - Så har også Fats Domino forlatt oss, en viktig stilskaper og brobygger fra New Orleans-tradisjonen over til rock'n'roll.

Bildet: Fats og Eigil i New Orleans 1984 (Foto: Anne-Grethe Dahlen)

Eigil skriver videre:


- Det tynnes i rekkene når nå også Fats Domino har gått bort - samme år som Chuck Berry. Men musikken lever videre ...

Jeg var heldig og fikk møte og høre Antoine "Fats" Domino i sitt rette element, på en hjulbåt på Mississippi i New Orleans i 1984. Oppvarming var ved Neville Brothers, og pausemusikk var ved Dr. John. Så var det innledning med storbandet til selveste Dave Bartholomew med BÅDE Lee Allen og Herb Hardesty som sax-solister før legenden inntok scenen. Og legenden var mannen som platedebuterte i 1949 med "The Fat Man". Antoine "Fats" Domino entret scenen, satte seg bak pianoet og sjarmerte et entusiastisk og takknemlig publikum i en fullsatt sal i senk med hitparade og herlig New Orleans-musikk. Storveis og minnerikt!

Allerede i Morgans-bandet jeg spilte med på 60-tallet gjorde vi Domino-låter som "I'm In Love Again". I det tidlige NJS hadde vi selvsagt mye musikk av  Domino på repertoaret. I årevis var "I'm Ready" fast åpningsnummer, og Domino-titler som "I'm Walkin'" og "Be My Guest" fant også veien til plateutgivelser i våre versjoner. I stikket til "Svart magi" fra NJS' siste album "11 sanger" fra 2014 heter det: "Det satt en mann bak pianoet/på et svart hvitt fotografi/Han sa "They call me The Fat Man"/som om det var rein poesi", og en stolt låtskriver kunne i booklet'en til CD'en vise til skrytebildet med selveste Mr. Domino etter 1984-konserten i New Orleans.

Fats Domino sa på midten av 50-tallet at han hadde spilt den samme musikken siden debuten i 1949, men "kall det gjerne rock'n'roll, hvis det er det dere kaller det nå". Det het i pressemeldingen da han døde 25. oktober 2017 at bare Elvis solgte flere plater enn Domino da rock'en herjet på 50-tallet. Elvis selv omtalte ham faktisk som en "forgjenger". I et 1957-intervju brukte Elvis ordene “A lot of people seem to think I started this business, but rock ’n’ roll was here a long time before I came along. Nobody can sing that music like colored people. Let’s face it: I can’t sing it like Fats Domino can. I know that.”
Selv synes jeg det Elvis gjorde på 50-tallet overskygger det meste, men sammenlign Elvis-versjonen av "Bluebery Hill" fra 1957 med Fats Domino-versjonen fra året før, og det stemmer helt det Elvis selv innrømmer; Fats Domino er helt overlegen! Og da er det ikke verdt å prøve en gang å sammenligne hit-versjonen Pat Boone hadde  av Domino-originalen "Ain't That A Shame" med den ekte varen Domino leverer!

Fats Domino dukket opp i den strålende TV-serien "Treme" (2010-2013) om New Orleans etter Katrina-flommen, en virkelig fantastisk TV-serie jeg anbefaler varmt for alle tilhengere av New Orleans-musikken. Det var med tydelig stolthet produsentene kunne vise at de hadde fått med selveste Fats Domino i serien, men noen musikkopptreden vill han ikke gi. Mannen fortalte åpenhjertig  at han da hadde sluttet å opptre. Etter Katrina-flommen ble han først meldt savnet, men ble så reddet etter å ha sett alle eiendeler i heimen gå tapt.

Fats Domino var med i flere toneangivende rock'n'roll-filmer som "The Girl Can't Help It", der han beskriver noe flere nok kan kjenne seg igjen i i teksten på "Blue Monday". Senere ble det flere filmer, som "Shake, Rattle And Rock" og "Let The Good Times Roll".
Jeg husker noen rockere, de visste tydeligvis ikke hva de gikk til, ble skuffet over Oslo-konserten hans i 1987. Her var hverken fettsleik, agressiv sceneopptreden, hvinende gitarer eller annet utagerende uttrykk. Det de fikk var utsøkt og sløy rytmikk i cool, rullende og drivende pianoboogie i lun stemning, også med innslag fra Mardi Gras, som lilla paraplyer f.eks. "Weird?" - Utroooolig sjarmerende, spør du meg ...

Selv om Fats Domino også huskes som en av de viktige stilskaperne innen rock'n'roll, må vi ikke glemme hvor viktig han var for også å gi "Det Store Publikum" innsyn i hva den unike stemningen i pianomusikken fra New Orleans kunne bety. Professor Longhair, Huey "Piano" Smith og James Booker holdt på med sitt, men ingen var i nærheten av Fats Domino når det gjaldt å få pianomusikken og den rullende New Orleans-grooven inn på salgslistene verden over.

   Det satt en mann bak pianoet...

   They call me the fat man... (4CD-boks fra 1991)

   Fats og Elvis - 1960

   Fats og Elvis - 1969

   Fats med Chuck Berry

   Fats med The Beatles

   Fats med Ray Charles og Jerry Lee Lewis




Utviklet av Atilla Moen-Duran