Printed from Eigil Bergs homepage - 21-09-2018 02:09:30

5 album som har inspirert

22.06.2018
Deichmanske har bedt Eigil skrive om fem albumfavoritter som har inspirert.

 5 album som har inspirert Eigil Berg. Eigil, kjent fra New Jordal Swingers, ga nylig ut dobbeltalbumet «Nye spor», som har mottatt gode kritikker. «20 nye låter der han igjen viser at han er en fremragende artist og låtskriver», skriver Erik Valebrokk. «Etter 50 år sømmer det seg å la musikken tale for seg selv og stole på at den finner veien hjem til de som fortsatt setter pris på gode sanger», skriver Geir Rakvaag i sin anmeldelse og triller terningkast 5. I dag forteller Eigil Berg oss hvilke plater som har inspirert han. Det er en fryd å lese de engasjerte plateomtalene til Egil.

Av: Victor Josefsen





American Tunes – Allen Toussaint


Allen Toussaint hadde spilt inn sitt siste album «American Songs», han hadde nettopp spilt konsert i Madrid og var på vei til London-konsert da hjertet bestemte seg for sette et punktum for et liv og en musikk-karriere som har inspirert og betydd mye for mange. Paul Simon måtte avlyse planlagt duo-konsert med Toussaint i New York, og verden mistet en betydelig låtskriver, pianist, produsent, arrangør og ikke minst ambassadør for New Orleans-musikken. På «American Songs» får vi et knippe med nettopp amerikanske sanger, men ikke mere amerikansk enn at vår egen Grieg lurer seg inn i et av sporene! Vi får Bill Evans klassiske «Waltz for Debbie» i 4/4 (tenke seg til!), Professor Longhair er selvsagt på plass, det samme er Ellington, Strayhorn og Fats Waller. I likhet med Jimmy Webbs «Ten Easy Pieces», som jeg også godt kunne hatt med blant plater som så absolutt har inspirert, får vi et innblikk i hva et nakent uttrykk kan formidle når det står så sterkt som her. «American Songs» ble utgitt flere måneder etter at mesteren hadde forlatt scenen for godt og er et betryggende bevis på at musikken hans lever videre i beste velgående!

 

 

Mahler: Symphonie No. 5 – Rafael Kubelik


«Har’u vært på kino, nå?» var svaret jeg fikk fra Kjell Hillveg i Norsk Musikkforlag på Karl Johan den gang det var platesjapper i verden – med ekspertise til og med (og Hillveg hadde ekspertise så det holdt!) – Viscontis «Døden i Venedig» var populær på kino og bruken av Mahlers Adagio fra 5. symfonien satte et støkk i oss alle som levde seg inn i stemningen, ikke minst i sluttscenen med Dirk Bogardes uforglemmelige skikkelse. Jeg kjøpte et album en gang med Mahlers adagioer samlet. Det ble jo ikke det samme uten det voldsomme uttrykket noen av disse adagioene var pakket inn i før og etter i de opprinnelige symfoniene. Bernstein rakk nesten å fullføre nyinnspillinger på Deutsche Grammophon før han døde, det var mange av oss som fikk vårt første Mahler-kick da nettopp Bernstein tok for seg Mahler et par ti-år tidligere. I nyinnspillingen klokker Bernsteins nytolking av 5. symfonien inn med adskillig lenger spilletid enn ved første tolking, svært kledelig, synes mange av oss. Som det står på Deutsche Grammophon-LP’en med Rafael Kubelik; «sehr langsam» – Ja!

 

 

Grimascher och Telegram – Cornelis Vreeswijk


Cornelis nådde nye høyder da han slo seg sammen med Jan Johanssons Trio på dette albumet. Cornelis’ poesi og ikke minst hans unike uttrykk smelter sammen med poesien fra de eminente musikerne (Sture Nordin, Rune Gustafsson og «vår egen» Egil «Bop» Johansen), som med vare eller robuste penselstrøk maler fram perfekte stemningsbilder. Vi ser det klart som på film – for vårt indre øye. Her er Ann-Katrin Rosenblad fortsatt en fyrig kvinne, selv om vi allerede her aner både sår og arr, men fortsatt et godt stykke unna det triste endelikt Cornelis gir oss i «Ann-Katrin farväl» på «Till Fatumeh …». Vi føler vi virkelig har kjent denne damen. – Jeg fikk gitt komponist Georg Riedel honnør for avslutningslåta på albumet «Telegram för fullmånen», en favorittlåt jeg selv fikk presentert inn i en forestilling jeg gjorde med Frøydis Armand og Erik Lie. Riedel takket og svarte «Tycker du om den? Jag har just gjorit den på platta med min dotter». Noen skal arrestere Cornelis for at «Fredrik är gammal, men månen är ny», sånn tidlig på morgenkvisten. Men har de ikke hørt om kunstnerisk frihet, da, mann? Poesi så det holder må da vel ikke være sosialrealisme? – Jan Johansson går ikke av veien for å kline til med dragspel på presentasjonen av Fiffiga Nanette, men hør uttrykket i hans egen «En visa om ett Rosenblad» – Ren magi fra dem alle!

 

 

Waitress In A Donut Shop – Maria Muldaur


Maris Muldaurs andre soloalbum «Waitress In A Donut Shop» videreførte mangfoldet og kvaliteten fra debutalbumet fra året før. Det var egentlig «Midnight At The Oasis» fra førsteskiva jeg kicka voldsomt på med Amos Garretts glidende tonevalg fra gitaren. På den skiva var de på plass, alle heltene; Ry Cooder, Dr. John, Keltner og ikke minst McGarrigle-søstrene fra Canada som også leverer på andrealbumet med den gåsehudframkallende «Cool River». «Waitress» gir oss funky «Brickyard Blues» av Toussaint med Dr. John OG James Booker bak pianoet ved siden av Amos Garrett og resten av grom-laget. Og akkurat som Ry Cooder omtrent samtidig hentet fram en legende som Earl Hines til sitt «Paradise and Lunch»-album, kommer Muldaur med selveste Benny Carter på arr-sida. Historikken er i orden, Leiber & Stoller sklir selvfølgelig helt naturlig inn blant låtskriverne, og navn som Lowell George, Earl Palmer, Paul Butterfield, Doc Watson og Ray Brown stikker innom og bidrar med sitt. Damen har kontrakt med Warner og visste jo å sende regninger hun ikke skulle ha råd til senere i karrieren. Men de tre første albumene hennes er alle klassikere – med «Waitress» som innertier’n for meg.

 

 

Genius + Soul = Jazz – Ray Charles


Det var Ray Charles som virkelig introduserte meg til The Great American Songbook da jeg kjøpte min første LP med ham; «Listen», et ekte «Torch-album» fylt til randen med svisker. Her var Gershwin og Berlin presentert på lik linje med Lennon/McCartney. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, vi kjente jo til «Georgia» og countryhits fra Mannen, Elvis hadde gjort «I Got A Woman» som første innspilling i 1956 etter at han hadde signa med RCA, og alle beat-banda hadde jo «What’d I Say» inne, men dette andre var uventet – og så utrolig sjokkerende bra! Jeg ble blodfan over natta, noe som bare ble forsterket da jeg så Mannen i Njårdhallen i 1968 og gikk rett ut fra den første konserten og inn på den andre. Dette var en mann jeg måtte følge – det var nok av snadder å ta tak i også i backkatalogen hans. Mange mener jo fortsatt at det var Atlantic-perioden som var «viktigst», med ABC-perioden hans fra tidlig 60-tall står virkelig som en påla. Og albumet «Genius + Soul = Jazz» som han spilte inn med folk fra Basie-bandet, uten Basie selv, naturlig nok, Brother Ray tok jo den jobben, og arrangementer av Quincy Jones OG Ralph Burns oser «klassiker» all the way. «I’ve Got News For You», som jo finnes i drøssevis av versjoner, framstår her som den ultimate versjonen for meg. Ray Charles var en mann som fulgte hjertet. Noen mente han hadde «solgt seg» da han tok country-arven og presenterte den for sitt publikum. Men mannen var jo oppvokst på Grand Ol’ Opry på radio og hadde et kjærlighetsforhold også der. Husker jeg syntes det var interessant å sjekke platesjapper i de store metropolene og kunne registrere at RC kunne være sortert under jazz, country, blues, pop, rock, easy listening, – you name it! Mange kjenner vel til (vandre)historien da Buddy Rich (for de uinnvidde: «kjent jazztrommeslager») før en operasjon fikk spørsmålet «Er det noe du er allergisk mot?» – kort pause, så «Yep, country and western». Ray Charles var ikke der – heldigvis.

Og slik kunne jeg fortsatt om Debussy og Ellington, om Chuck Berry og Elvis, om Kinks og Procol Harum, om Randy Newman og Cohen, om Paul Simon, Dylan og Waits, og om vår egen kjære Kenneth Sivertsen, for bare å nevne noen få av alle dem som har inspirert – virkelig!










Utviklet av Atilla Moen-Duran