Printed from Eigil Bergs homepage - 28-11-2022 14:11:58
Nye spor på vinyl 2019

Dylan i Oslo!

28.09.2022
Eigil skriver: - Jeg vet det er mange som gjerne skulle fått med seg Dylan i Oslo søndag, så jeg har skrevet referat fra en innertier av en konsert.

Dylan i Spektrum 25. september 2022 – som opplevd av Eigil Berg
Ryktet hadde gått via pålitelig kilde (Johnny Borgan) at Dylan nå klimprer litt gitar i åpningslåta, og jeg skjønner ordet klimpring. Det gikk bedre da han åpenbarte seg vokalt med en intens levering på sangen, en imponerende intensitet som holdt hele konserten gjennom. «Things Have Changed» hadde nå fått sin erstatning som åpning i «Whatching The River Flow», riktignok uten Leon Russells rullene boogie-piano fra 1971-originalen. Denne var jo fra en tid da noen av oss trodde Dylan hadde skrivesperre, vi hadde jo ikke hørt viktig nytt fra ham på måneder(!), og han besvarer den påståtte skrivesperra med åpningslinjen «What’s the matter with me, I don’t have much to say …» - Vi skulle bare ha visst!
Den intense vokalen holder seg også under Blonde On Blonde-favoritten «Most Likely You Go Your Way And I Go Mine», og jeg mintes første gang jeg tok med en Dylan-låt til sceneframføring med Morgans-bandet sommeren 1966. Søndag bød Dylan på en leken versjon, ikke fullstendig radbrekking, men tydeligvis innøvd ganske annerledes, ikke noe å la seg overraske over, egentlig. For en gangs skyld vier Dylan mye av kveldens repertoar til det knallsterke albumet Rough And Rowdy Ways, vi får faktisk hele 9 av de 10 låtene derfra. Noen påstår at den han ikke framfører, «Murder Most Foul», er hans første nr. 1 på Billboard-listene, i alle fall etter at streamingen overtok, og da føyer det seg pent inn i Dylan soga at det er akkurat denne han utelater å spille. Det kan jo også ha noe med at den varer drøyt 17 minutter og hadde da tatt opp væl mye plass.
Min første gåsehudopplevelse denne septemberkvelden i Spektrum kom allerede under låt nr. 3 «I Contain Multitudes». Mange av oss har hørt mye på det siste albumet hans, men den intensiteten og nærheten han leverer disse tekstene med denne kvelden tar oss enda lenger inn i materien og det han så briljant formidler. Kanskje «sang-jeget» nå er nærmere mannen, der han sier «I sing songs of experience like William Blake / Got a tell-tale heart like Mr. Poe». Han er innom «all the old queens from all my past lives» og han «sleep with life and death in the same bed». Den gamle folkevise-rockeren innrømmer nå at han spiller «Beethoven’s Sonatas» og «Chopin’s Preludes», og han gir meg altså gåsehud, strålende låt, men denne kvelden også i en uovertruffen strålende konsertframføring på Spektrum i Oslo.
«False Prophet» får en enda sterkere framføring her enn på plata. Bandet er på tå hev, Dylan legger inn et par piano-glissandoer og hilser «Hello Mary Lou» før han proklamerer «I’m first among equals / second to none / last of the best / you can bury the rest» samtidig som han innrømmer «Can’t remember when I was born / and I forgot when I died» i overbevisende intens tekstlevering. Den gamle favoritten «When I Paint My Masterpiece» kommer her i akustisk versjon med tilløp til pianosolo og med akustisk gitar og med fele. Og vi europeere får vår hilsen med bilder fra oldtidens Roma, med Spansketrapp og Colliseum, minner fra Brüssel, fra Venezias gondoler og fra Hellas, før han tar bildene og minnene tilbake til the land of coca-cola.
«Black Rider» skulle bli eneste av kveldens innslag der Dylan kommer fram fra bak pianoet og synger et par vers der han faktisk tar mikken i hånd, poserer litt med den ene hånda velkjent mot siden og får vist oss at han er pent antrukket for aftenen, fine hvite renner i buksebena, matchende mørk jakke, kanskje med broderier der også, det rakk jeg ikke å observere i sjokket over å se den lille giganten stå oppreist få meter framfor meg og synge disse uhyre sterke meldingene og nesten se oss inn i øya! Og jeg synes jeg kjenner igjen den samme svartkledde som også hjemsøkte oss i Bergmans «Sjunde inseglet». Vi får kveldens første overraskende «Thank you!», og rekker å tenke, oj. er han såpass i godlune selv etter en låt som denne?
Sangen er fortsatt helt på plass i «My Own Version Of You» med en nær og intens innlevelse. Han er ikke dårligere enn at han «study Sanskrit and Arabic to improve my mind», omgås de store gutta da han undrer seg hva Shakespeare mener i «Can you tell me what it means, to be or not to be?» og lurer på «What would Julius Caesar do» i hans sted? Vi får et nikk til Leon Russell, men også til Liberace, i tillegg dukker også bilder av «The scar-faced Pacino and the Godfather Brando». Bildene er mange og intensiteten i Dylans levering og innlevelse står til gull!
Blant de som ikke kjenner så godt til den siste skiva hans er det tilløp til gjenkjennende applaus når salen hører de innsmigrende ordene «Close your eyes, close the door, you don’t have to worry anymore», de trodde kanskje de skulle få den velkjente «I’ll Be Your Baby Tonight» på sedvanlig vis inntil Dylan og bandet kliner til med en feiende rhumba-groove på denne før den fortsetter i streit blues! Stadig nye overraskelser, det skal han ha! «I’ll make your wife a widow» er jo også en måte å si det på, en melding blant flere som innbyr til indre bilder i versjonen av «Crossing The Rubicon» i sterk men intens blues. Nashville Skyline-favoritten «To Be Alone With You» kom i soft shuffle med akustisk gitar, kontrabass og fele, og Dylan var tilbake i det romantiske hjørnet med slap-bass bak tilløp til pianosolo, skjønt solo? Minimalismen får råde, det er tydeligvis ikke antall forskjellige toner som gjelder. Og musikerne følger – konsentrert til tider, virker det som. Har de no’ valg?
Så er vi tilbake til de virkelig Store Stemningene igjen, denne gang med en av hjørnesteinene på det siste albumet. Dylan leverer en lang «Key West» der han leter etter kjærligheten, «for inspiration on the pirate radio station – coming out of Luxembourg and Budapest – Radio signal, clear as can be – I’m so in love that I can hardly see». Hvorfor Key West? Et av kveldens virkelige høydepunkter, dette. Full vokal kontroll, annerledes framdrift fra trommene. Og her kommer de igjen; «I was born on the wrong side of the railroad track ‪Like Ginsberg, Corso and Kerouac». Vi hører igjen om The land of Oz, og rett og slett, kort (nei, ikke direkte kort) oppsummert: Key West is the place to be – if you’re looking for immortality.
Salen kokte av gjenkjennelse også da åpningslinjene fra «Gotta Serve Somebody» kom, men jeg for min del skal ikke si jeg kjente igjen versene etter hvert. Jeg spurte Borgan etter konserten, som kunne bekrefte at det var riktig observert, men at Dylan gjør denne med stadig nye verselinjer i konsert. (Hvor mange vers var det Cohen skrev til «Hallelujah», og hvor mange ble med på plata?) For de som fortsatt mener Dylan ikke kan synge, må jeg jo få minne om at han vant Grammy for nettopp denne for Best vocal performance i sin tid, i Oslo denne kvelden var den pakket inn i et for meg helt nytt og tøft uptempo rocka arrangement. Det var faktisk flere smil fra mannen selv under denne. Kveldens versjon av «Gotta serve somebody» gruver og gynger noe infernalsk underveis, du blir jo rivi med, selv om du er Bob Dylan, tenkte jeg!
Koret på plata erstattes av bandet i den himmelsk melodiøse «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You», og Dylan virker nesten enda nærere underveis, ettersom konserten skrider frem. «I hope the gods go easy on me», synger han. Skjønner at denne ble en tidlig favoritt fra albumet. En liten snarvisitt innom Sinatra-skolen med «That old black magic» får omtrent samme behandling fra scenen som på Fallen angels-albumet hans fra 2016 (ser ut som de koser seg med denne) før vi er tilbake til siste skiva og selveste «Mother Of Muses», som blir nok et av de mange høydepunktene i denne konserten. Dylan takker Mother of muses som også «cleared the path for Presley to sing - Who carved the path for Martin Luther King», før Bob Dylan kommer med innrømmelsen «I’ve already outlived my life by far». Oslo-konserten er (også) snart ved veis ende, men vi må innom nok en blues i «Goodbye Jimmy Reed». Overhodet ingen slitasje å spore hverken hos vokalist eller i bandet, et band som følger intenst med i hvor Dylan kanskje har tenkt seg hen. Et diskré lite nikk fra Dylan til steel-gitaristen inviterer til litt synkronsvømming opp og ned i solopartiet, nydelig arra, denne.
En innertier av en konsert er allerede i havn, men så får vi den overjordisk vakre og formfullendte «Every Grain Of Sand» helt til slutt. Et par tre takter munnspill får ovasjoner mest for ol’ times sake, det blir bare noen få sekunder med inn- og utpust før denne tekstformidleren av ypperste klasse leverer denne teksten, en tekst selvsagt også av absolutt ypperste klasse. I løpet av konserten har den trofaste Tony Garnier vært gjennom kontrabass med og uten bue og streit el-bass, her er han på plekter. Garniers plekterbass følger framdriften fra vokalisten og pianospillet hans med våkent blikk, det bør du nesten gjøre for å få med deg hva Dylan måtte invitere til fra pianospillet på denne. Ingen nye krumspring her, men bare en tekstleveranse så intens og nær at jeg får gåsehud her ved tastaturet bare jeg tenker tilbake på det. Vokalisten og tekstformidleren
Bob Dylan har levert på sitt aller beste denne kvelden i Spektrum i Oslo. – A night to remember!








Utviklet av Atilla Moen-Duran