|
- Det gikk så langt tilbake med Arne og meg. Vi var jevngamle med felles oppvekst på  Keyserløkka og sammen i barnehagen der, før vi ble klassekamerater på Løren, Hasle, Kampen og etter hvert også Sinsen skole. Speider'n, danseskolen(!), svømmekurs, skikurs, og ikke minst fire samtidige år i Olavsguttene, der vi begge fikk innsyn i bred musikkforståelse langt utover rock og pop, satte viktige spor. Det gjør noe med vennskapet dette, med så mye felles i tidlige og viktige år, fra barnsben av og inn i tenårene. Og apropos skoleårene; læreren på skolen syntes han måtte gi Arne høyeste karakter S ("særdeles") i tegning, så noen andre i klassen kanskje kunne få en M ("meget"). Arne spilte på Scene7 der stykker av både Mykle og Bjørneboe sto på kjøreplanen. Og Arne oversatte og tekstet drøssevis med tegnefilmer, han var nøye der. Musikken ble en følgesvenn for oss begge, også da vi i voksen alder var på "guttetur" til Lisboa og vi begge ble hodestups forelsket i fado-musikken der. Vi prøvde å ta den med hjem, men skjønte ganske raskt at akkurat fadoen nok hørte hjemme der den kom fra. Så ble det enda en "guttetur", denne gang til New York. Det var nok Arnes idé at vi skulle ta inn  på selveste Chelsea Hotel, hotellet med røtter til så mange, Dylan og Kerouac, Joplin og Cohen. Vi fikk det med oss i grevens tid før hotellet ble stengt en lengre periode. Arne hadde sin Prøysen inne, i konsert hørte jeg ham i det repertoaret, der han stilte med Geir Otnes i "kompet". Og vi sang Bellman med koret til Tore Jordfald på godset til Peder Olsen. Tenke seg til ... Det var Arne som introduserte meg til musikksiden ved et navn jeg stort sett kjente fra film, Allan Edwall. Arne og jeg fikk med oss Øystein Røgers Allan Edwall-hyllest på Torshovteatret, der vi satt ved siden av en stolt mor, mor til Geir Sundstøl som akkompagnerte på scenen. Sundstøl skulle senere bli en av de viktigste støttespillerne på mine siste utgivelser. Arne og jeg kicka omtrent samtidig på Solveig Slettahjell. Det var da hun sang med Kvitretten og en felles venn av både Arne og meg, Torgeir Rebolledo Pedersen, sto for tekstene. Arnes bakgårdssamlinger i Østgaards gate var legendariske. Når Arne reiste seg og med sin sonore røst dro "Musenes morgensang, ble det alltid stille rundt bordet. Legendariske for oss som fikk være med var også lutefisksamlingene hans før jul der en engere krets kulturpersonligheter fortalte om gjøren og virke i året som var gått. Så ble det nesten nok en "guttetur" på oss igjen, denne gang på safari til Afrika. Forberedelsene var godt i gang, men helsa satte nok en stopper der. Minnene er sterke og mange, og vennskapet betydde mye. Det var så solid - gjennom så mange år.
Vi er mange som vil savne deg, Arne, og jeg er blant dem.
| 
