|
Chuck Berry-samspillet '89
18.04.2013
Eigil var som kjent «kapellmester» og pianist i samspill med Chuck Berry da den viktigste låtskriveren innen rock’n’roll entret scenen på Rockefeller i Oslo 5. juli 1989. Nå offentliggjør vi alle bildene fra denne kvelden, mange av dem ikke vist offentlig før, sammen med et referat fra Eigil. Mange unike bilder fra konserten finner du her (Foto: Helge Jørgensen) - Jeg var til stede i Beacon Theatre i New York 18. oktober 1986 da Chuck Berry feiret 60-års-dagen sin der med en forrykende konsert. Og for en gangs skyld stilte han med et strålende band: Dave Edmunds var «kapellmester» og gitarist, bassisten var John Entwistle fra The Who, på trommer var Terry Williams (Rockpile og Dire Straits) og pianisten var selveste Johnnie Johnson, mannen som spilte med Berry fra starten av karrieren på midten av 50-tallet. – Og jeg skjønte at Chuck Berry da fortsatt kunne levere den optimale rock’n’roll-oppvisning hvis han bare hadde det rette bandet bak seg. Jeg var kanskje litt eplekjekk da jeg i en Osloavis på 80-tallet uttalte meg kritisk til backingen Chuck Berry hadde hatt i Norge, og sa samtidig at jeg uten videre ville stilt opp og sette sammen et band som kunne gi ham den støtten låtene hans virkelig fortjener (tror det var noe sånt jeg sa).  Og i 1989 fikk jeg sjansen. Arrangøren tok kontakt og lurte på om jeg kunne leve opp til utsagnet mitt. Jeg hadde sett den ultimate Chuck Berry-filmen «Hail!Hail! Rock’n’roll», der Bruce Springsteen fortalte om et lignende tilbud som heller ikke han kunne si nei til, og jeg visste at dette ikke ble helt enkelt. Berry oppgir aldri set-liste, han er troendes til å spille låtene, også de mest kjente, i stadig nye tonearter, og han kan også være innom titler du ikke vanligvis forbinder med Chuck Berry! John Kolloen og Einar «Wallen» Mjåland fra New Jordal Swingers hadde sammen med meg mye av stoffet inne fra årevis med Berry-låter på scenerepertoaret, men jeg satte av tid til nye studier, ikke minst for å høre på gitarintroene hans fra opptak av tidligere konserter hvilken låt han kunne tenkes bare å sette i gang, fullstendig uten forvarsel. 5. juli 1989 var dagen vi skulle komme til å huske. Vi hadde gjort grundig lydsjekk på Rockefeller i Oslo i løpet av dagen og følte oss så klare vi kunne være. Da Berry ankom konsertlokalet før konsertstart, tok han en kort men effektiv prat med arrangøren og kom så bort og hilste på hver av oss musikerne. «You’re the drummer, I presume?» var hilsenen til John som sto med trommestikkene. Berry hadde bedt om leiebil (en åpen Mercedes 280 SL) og kart til spillestedet, han satt selv bak rattet fra Fornebu til Rockefeller. Bak scenen pakket han opp gitaren og ga oss korte instruksjoner på hvordan han ville ha ting. Når han gir tegn med beinet ut til siden etterfulgt av tramp ned, bør det være bråstopp fra kompet, ingen trommefills. Og solopartier fra musikerne ber han om med blikk og gestikuleringer, her gjaldt det tydeligvis å være på tå hev absolutt hele tiden. Før vi gikk på scenen prøvde jeg meg på det samme som Springsteen hadde spurt ham om da han var i samme situasjon, om hvilke låter han hadde tenkt å spille, og svaret var det samme; «We’re going to do some Chuck Berry stuff!» Kvartetten som skulle gå på scenen denne kvelden besto av Chuck Berry, Eigil Berg, John Kolloen og Einar «Wallen» Mjåland. (Stas bare å kunne ramse opp en sånn besetning!) Vi hadde ikke peiling på hvilke låter som skulle framføres, heller ikke hvilke tonearter Berry valgte å spille låtene i. Idet vi entrer scenen eksploderer salen i en øredøvende velkomstjubel og applaus. Berry plugger i gitaren og starter det hele med en instrumental boogie/blues, av alle ting. Vi fulgte, og med ett er han inne i introen til «Roll Over, Beethoven», og festen er i gang. Introene hans kan faktisk ha sitt eget særpreg fra låt til låt, men de kom lynkjapt, og det var bare å lytte og henge seg med. Jeg hadde ikke tid til å klype meg i armen, men jeg husker jeg tenkte; her sitter jeg og spiller de virkelig mest toneangivende og beste låtene fra rockens barndom sammen med mannen som skapte dem: «Sweet Little Sixteen», «Carol», «Rock And Roll Music», «School Day», «Little Queenie», «Promised Land» og «Johnny B. Goode». Alle kom de som virkelige perler på en snor.  Et par låter uti konserten ga Berry beskjed om å få flygelet lenger fram på scenen, nærmere ham selv, han ville tydeligvis ha nærkontakt med pianisten. Dette skjønte jeg særlig da han satte i gang kveldens blues-låter; «It Hurts Me Too», «Key To The Highway» og «Mean Old World», i den siste inviterte han meg til flere runder med piano-kor. Selvsagt svært inspirerende å merke at Chuck Berry virket fornøyd med det han hørte, han var raus med honnør, både verbalt og ved å henlede oppmerksomheten også på den enkelte musiker. Han annonserte «Maybellene», men startet på «Nadine», men bandet var på plass og mottok anerkjennende blikk fra sjefen. Han nesten resiterte «Memphis, Tennessee» med uvanlig klar diksjon til rock’n’roll å være, som for å fortelle at her var det teksten som var viktigst, og jeg tenkte; dette er mannen som bragte tekstene inn i rocken ti år før Dylan kom på banen. Han gikk rett på «3/4 Time», en Tony Joe White-låt han visstnok aldri hadde framført fra en scene før, men som jeg kjente fra Ray Charles’ versjon, og jeg prøvde å brife basspillet til Wallen på andre siden av scenen om toneart og gangen på låta underveis. Og heldigvis for oss alle; Wallen er rask med å oppfatte. Etter konserten fikk vi ekstra honnør spesielt for at vi fulgte ham også i denne! «Around And Around» ga oss den velkjente duck-walken, og vi nærmet oss den avtalte klokketimen da Berry inviterte noen få heldige opp på scenen til sluttsekvensen. I «Reelin’ And Rockin’» begynner han hvert vers med «Well I looked at my watch and it was …», hvorpå Berry også sjekker sitt eget armbåndsur som effekt, men også som indikator for ham selv når de tilmålte 60 minuttene nærmer seg mål. «House Lights» er avslutningen, Chuck Berry forlater scenen mens bandet vamper videre før vi avslutter kvelden til trampeklapp og dacapo-stemning. Men ekstranummer? Å, nei. - Chuck Berry har levert det han kom for å gjøre; 60 minutter med en reise gjennom de beste klassikerne innen rock’n’roll, publikumsflørt, duck-walk og uimotståelige sjarmoffensiver der han tydelig viser hvorfor disse låtene har inspirert Elvis, Beatles, Stones, Dylan, Beach Boys og Springsteen, for bare å nevne noen. Og etter en time med Chuck Berry-klassikere hadde vi likevel ikke rukket innom «Too Much Monkey Business», «No Particuar Place To Go», «Sweet Little Rock’n’Roller» og Pulp Fiction-favoritten «You Never Can Tell», for igjen bare å nevne noen. Året var 1989, datoen var 5. juli, og jeg spilte piano med Chuck Berry! – (Tenke seg til …) Webmaster Jonny Moen mente vi burde legge ut alle bildene fra denne kvelden. Jeg har sett gjennom dem på nytt nå og får selvsagt fram flotte minner fra en fantastisk opplevelse! Alle bildene er tatt av Helge Jørgensen, de kommer opp ved å klikke her. |
