|
Nok et samspill med Chuck Berry!
18.06.2013
"It was twenty years ago today", sang Beatles, og ganske riktig: For 20 år siden i dag (18. juni 1993) var Eigil igjen kapellmester for Chuck Berry i Oslo. Vi bringer ALLE bildene + referat fra Eigil: Bildene fra konserten finner du HER (Fotos: Johnny Winger) Eigil forteller:  - Iflg. avisene hadde Chuck Berry nettopp spilt på president Bill Clintons forsinkede klassefest da han ankom Oslo i 1993. - Konserten vi gjorde med Berry på Rockefeller i 1989 hadde vokst seg ganske legendarisk i rock'n'roll-kretser her hjemme, så da jeg fire år senere ble spurt om å ta samme oppdraget igjen, var jo svaret bare et soleklart JAAA!. (Ikke visste jeg jo da at jeg også skulle få spille firhendig piano med legenden på scenen denne kvelden!) Datoen var 18. juni 1993, og denne gangen hadde Berry med seg egen bassist på hele turnéen. Jim Marsala kjente mannen godt, og han fungerte som medhjelper på flere vis, noe vi skulle få erfare i løpet av konserten. Som sist var det John Kolloen fra New Jordal Swingers som trakterte trommene, og som meg kunne han også sitt Berry-stoff fra tallrike opptredener med NJS.  Det jeg selvsagt husker som helt spesielt og overraskende fra denne kvelden var en seanse som dukket opp ganske tidlig i konserten. I likhet med forrige gang var det ingen info om låter, tonearter, rekkefølge, egentlig ingen info i det hele tatt, og som sist var meldingen, rett og slett; "We're gonna do some Chuck Berry-stuff!" (Ganske flott melding å kunne komme med, ikke sant?) Allerede i åpningslåta "Roll Over Beethoven" røyk han en streng. Den ikke helt finstemte gitaren hans ble med ett såpass syrlig at selv ikke Chuck Berry godtok det(!), og Jim Marsala fikk beskjed om å skifte streng. Samtidig snur Chuck Berry seg til meg og ber meg spille "Some blues - in G". Og da er det jo bare å adlyde. Jeg hadde akkurat studert Dr. Johns spillestil og prøvde å bake inn noe av det, i tillegg til den stilen jeg  kjente fra Johnnie Johnson, Berrys pianist fra de gamle klassikerne, og kasta meg uti det. Ikke lenge etter følte jeg et par svære klubber av noen hender bak meg, og registrerte at selveste Chuck Berry var i ferd med å spille firhendig piano med Eigil Berg fra Oslo i Norge! Og jeg husker jeg tenkte: Tenk om en fotograf kunne forevige dette! (Og fotografen var der - og foreviget!) - Jeg hadde vett nok til å overlate pianokrakken til Berry, som overtok pianospillet (jeg merket meg, han spiller piano som han spiller gitar, tenkte jeg). Jeg hentet mikrofonstativet hans og satte det ved pianoet, og Mr. Berry var med ett inne i konsertens andre låt "Wee Wee Hours", nå med piano og sang fra rockens førstegitarist! Jeg har notert hva som fulgte:"Sweet Little Sixteen", "Memphis Tennessee", "Let It Rock", "Honest I Do", "School Day", "Rock And Roll Music", "Carol"/"Little Queenie", "Mean Old World", "Johnny B. Goode", "Reelin' And Rockin'" og "House Lights". Denne gang hverken "Maybellene" eller duck-walk og ikke minst færre låter enn sist, noe som bl.a. skyldtes litt tumulter med publikummere på scenen som ikke ville fjerne seg, men også at sjefen sjøl mista plekteret sitt til en ivrig tilhenger som valgte å beholde det. Da hjalp det ikke at drøssevis av rock'n'roll-gitarister helt framme ved scenen tilbød ham plektre så det holdt. Nei, Mr. Berry ville ha sitt eget tilbake, han ble litt mørk (enda mørkere enn fra naturens side!) og holdt ganske lange gitarrunder uten vokal, noe som holdt på å drive  trommeslager Kolloen til vanvidd. Kolloen lurte på hvor lenge mannen hadde tenkt å holde på med sine evige rundganger på gitaren uten sang - og uten pauser. - Men selvsagt, og tradisjonen tro; mot avslutningen la Chuck Berry inn det sedvanlige giret mot en strålende sjarmerende avslutning - nok en gang! Og igjen hadde han fått publikum til å istemme: Hail! Hail! Rock And Roll! Alle bildene vi gjengir fra denne kvelden er tatt av Johnny Winger. |
